Fridtjof Kjærengs «En prest og en plage» ser mer ut som solid tv-dokumentar enn kinofilm, men med reservasjonsdebatt og nytt lys på den norske abortloven, framstår filmen om Børre Knudsen med en aktualitet som muligens gjør kinolansering naturlig. Som bakteppe for årets abortdebatt er filmen severdig og diskutabel.

Regissør og fotograf Kjæreng har fulgt den tidligere sognepresten i Balsfjord og hans kone tett med kamera. Knudsen er sterkt svekket av Parkinsons sykdom. Hun tar seg av ham og sammen ser de tilbake på et liv i strid. Tilbakeblikk og opptak fra Knudsens kamp mot den norske abortloven på 70- 80- og 90-tallet, gir nødvendig kontrast i en film som ellers preges av stridsmannens daglige kamp med sykdom og svekkelse.

God dokumentarfilm forteller mer enn det som sies og vises direkte. Knudsen provoserer fortsatt, som når han mot slutten sier at han etter sin død vil bli pakket naken i en plastsekk og dumpet foran Stortinget. Likevel er filmens sterkeste scener når kona Ragnhild antyder at Knudsens abortkamp gikk ut over deres egne barn og når det eneste av barna som deltar i filmen antyder det samme.

At Knudsens kamp for de ufødte barn gikk ut over hans egne er en av de såre tonene filmen delvis spiller opp mot. Opptakene fra Knudsens aksjon mot gynekologisk avdeling ved Regionssykehuset i Trondheim i 1991 viser at vi ikke trenger gå tilbake til 70-tallet for å finne tilspisset norsk abortkamp. Filmen viser ganske godt hvordan Knudsen har vært en prest og en plage i denne striden fra 1979 og fram til i dag.