Hvilken verden ville du levd i? En med eller uten pyramider? Spørsmålet stilles halvveis inn i «Vinden stiger». Båndene mellom våre underverker og grusomheter er tette og paradoksale, og paradokset er den bærende bjelken i «Vinden stiger», en film som bør gå rett inn på klassikerlistene.

50 år etter at han begynte i bransjen, og 35 år etter sin første film, takker Miyazaki for seg. Men han går ikke stille i dørene på vei ut. Han velger seg et nasjonalt traume som scene for tematikken. Filmen forteller historien om flykonstruktøren Jiro Horikoshi, som bygde «Zero»-en: Japans signaturjager under andre verdenskrig. Til undertoner av undergang og nederlag, lever Jiro oppslukt av skjønnhet og skaperglede, vel vitende om at ødeleggelse og død er konstanter i livet.

Sømløst vevd inn i fortellingen kommer også poeten Tatsuo Horis plottløse, melankolske fortelling om en kvinne med tuberkulose, som blir Jiros forelskelse. Fortellingen blir et ekko av hovedfortellingen. Kjærligheten står nært beslektet med døden, og de to omfavner det gode med det vonde, på samme måte som Jiros omfavner arbeidet med sin drøm og dødsmaskin. Vinden blir også et tilbakevendende bindeledd mellom de to fortellingene, som budbærer av kjærlighetsbudskap og dødsbudskap i enn usynlig, men allestedsnærværende birolle.

En fortrinnsvis fiktiv historie, men rotfestet i virkelige personer og historiske hendelser, og et stort steg bort fra Miyazakis eventyrlige og mer barnevennlige filmer. Dette er en film med sjeldne ambisjoner og tilsvarende god gjennomføring. Det nærmeste man kommer en parallell i animasjonsfilmens verden er den autobiografisk anti-krigsfilmen «Grave of the Fireflies» fra 1988. Også den fra en Studio Ghibli–regissør, studioet Miyazaki har gjort til Japans mest populære merkevare og mer enn hva Disney noensinne var, selv i sine glansdager.

Både gjennom filmens tittel, linjene «vinden stiger, vi må prøve å leve» og referanser til Akilles og skilpadden, siterer Miyazaki det feirede, franske diktet «Kirkegården ved havet». Som det inspirerte norske Fartein Valen til å lage sitt mesterverk, har det også inspirert Miyazaki til å lage sitt. Forsøk på å trekke linjer til kanon-verk eller filosofer i manga og animasjonsfilm, resulterer som oftest i det pretensiøse og grunne. Men Miyazaki viser seg nok en gang å være mer enn «bare» en animasjonsmester, han er en filmskaper på linje med de store.

At filmen trekker så mange veksler på andre verk betinger spørsmålet: Hva tilfører Miyazaki? Foruten et eget stilistisk uttrykk satt i animasjonens verden og evnen til å binde det hele sammen: En rekke drømmesekvenser som gir regissøren mulighet til å få utløp for sine signaturaktige fantasirikhet. Filmen er også full av detaljer som kan ses som kommentarer til Miyazakis livsverk som aldri går på bekostning av filmens sentrale historie og tematikk, med unntak av at man ved filmens slutt sitter med et knugende spørsmål. Hvem skal drømme for oss nå?