Et magisk kompass viser vei i innfløkt historie med mennesker og fabelfigurer i eventyrlig blanding.
Endret: 04.12.2007 kl. 13:48
Det er fantasiflukt for alle pengene i «Det gylne kompasset», og her er det
sannelig ikke spart på ressursene. For å gjenskape scenene i første del av
forfatter Philip Pullmans fantasy-trilogi, pøses det på med effekter, mens
rollelisten er besatt med toppstjerner. Hovedrollene spilles riktignok av
barn, men det er nok ikke lenge før Dakota Blue Richards er stjerne heller.
Hun spiller hovedrollen som 12-årige Lyra helt overbevisende, og samspillet
med selveste Nicole Kidman som den gåtefulle Mrs. Coulter er strålende.
Med Kidman og Daniel 007 Craig øverst på rollelisten skulle
man tro at det ville bli et par alt dreide seg om i filmen, men slik går det
ikke. Mr. Craig er riktignok stritøff i sin rolle, og noen actionscener
minner faktisk litt om James Bond-eventyr. Det er ikke det eneste forbildet
her, for historien og framstillingsmåten gir assosiasjoner både til Harry
Potter og Narnia. Og når den enorme isbjørnen i «Det gylne kompasset»
snerrer sine replikker, er det granngivelig Gandolfs stemme fra «Ringenes
Herre» vi hører. Joda, Sir Ian McKellen er med, og mange småroller spilles
av store stjerner.
Pullmans bøker har jeg ikke
lest, og det burde jeg kanskje, for det ville ha gjort det lettere å komme
inn i den ganske innfløkte historien om «Det gylne kompasset». Selve
innføringen i eventyret mangler mye av det drivet og det tempoet som
kjennetegner for eksempel Potter-filmene; regissør Chris Weitz sliter med å
komme i gang, for det er så mange elementer som skal på plass.
Vi er på et engelsk college (i Oxford, tror jeg), hvor unge
Lyra får et gyllent kompass av rektor, et instrument som på magisk vis kan
stake ut kursen for den som søker sannheten. Et sentralt punkt i letingen
etter et univers parallelt med vårt, er den magnetiske nordpol, som i dette
tilfelle ligger nær Svalbard. Under Lyras reise dit for å redde en kamerat
kommer spenningsmomentene tett, og mindre dramatisk blir det ikke når hun
nærmer seg målet.
Et spesielt trekk i
karakterskildringen gir daimonene, som viser seg å være fabeldyr i alle
varianter. De følger hver sin person og avspeiler vedkommendes karakter. At
en gullglinsende apekatt følger Nicole Kidmans skikkelse er i seg selv en
gåte, men stjernen briljerer på egen hånd i det ene antrekket mer stilig enn
det andre.
Hun er sammen med Craigs Lord Asriel og Bond-piken Eva
Greens flotte, flygende heks velplassert for å holde de voksne tilskuernes
oppmerksomhet. Mens filmen for øvrig nok er mest beregnet på et ungt
publikum. De mest drønnende kampscenene gjør det likevel naturlig at
aldersgrensen er satt til 11 år.
Et lokalt
pluss selvfølgelig også for flotte scener innspilt på Svalbard og i Norge
for øvrig (Bergen, Førde og Stamneshella). Moderne teknikk gjør det mulig å
innpasse de arktisk-eksotiske landskapene uten at for eksempel Nicole Kidman
behøvde å sette sine stilige ben på norske snødekte fjell.
Diskuter denne saken
Innsendt av Ingvild G, 05.12.2007 08:12:22
Jeg synes det er vanskelig å ikke falle for fristelsen å anmelde anmeldelsen.
Som forrige kommentar påpeker, så er det nok en fordel å ha lest disse bøkene (og det anbefaler jeg anmelder på det ytterste!!)."At en gullglinsende apekatt følger Nicole Kidmans skikkelse er i seg selv en gåte" provoserte fantasylitteraturelskeren i meg, da man etter å ha lest boken ikke har det spor problem med å koble apen til denne kvinnen hun skildrer.Videre så er det et poeng at daimonene følger skikkelsene som en del av sjelsbildet til alle mennesker; en slags ytre bit av sjelen som reflekterer hvordan vi føler, vårt indre mot, følelser osv. Jeg har ikke sett filmen ennå, og kanskje må jeg tygge hatten min i morgen kveld, men det er merkelig at dette sjelselementet ikke ble fanget opp av vår anmelder, som kaller daimonene for fabeldyr som følger karakterene.Når det er sagt, vil jeg si at det er et viktig poeng at noen sitter igjen med følelsen av at man burde ha lest bøkene for å henge med. Det mener jeg er negativt på et vis, men positivt med tanke på at Pullman nok har skapt et komplekst bilde det er vanskelig å ta ut av hodet og putte på skjermen.Nå vil selvsagt alle Harry Potter lesere protestere på dette (og jeg er selv skeptisk), men det virker på meg som om det har vært mulig å se HP filmene uten å lest bøkene, og fortsatt få en flott opplevelse!Innsendt av Rain Dog, 04.12.2007 11:09:41
tror nok det hadde vært en fordel om anmelderen hadde lest bøkene først?
.. men er ikke dette mannen som i sin tid ga Bølade Runner tidenes slakt i Adressa??
