Plottet til «Begin Again – Forelsket i New York» er typisk for en romantisk komedie: Sanger og låtskriver Gretta (Keira Knightley) blir med kjæresten sin til New York. Hun skal følge ham i starten av en strålende artistkarriere, men ender opp med å bli dumpet. Dan (Mark Ruffalo) er en skilt, alkoholisert og tidligere suksessfull eier av et plateselskap, som verken klarer å ta vare på familien eller jobben sin. Samme dag som han får sparken, møter han nydumpede Gretta, og magi oppstår.

Det høres banalt ut, og plottet blir ikke bedre av at filmen som opprinnelig heter «Begin Again» har fått den undertittelen «Forelsket i New York» på norsk.

Men vent! Ikke la deg avskrekke for fort. «Begin Again – Forelsket i New York», er faktisk overraskende god, og langt fra så klisjefull som først antatt.

Magien mellom Gretta og Dan er av den typen som kan oppstå når to mennesker oppdager en felles lidenskap, og den viser kreativiteten som kan komme som følge av ønsket om å skape noe spesielt sammen. Dan ser nemlig potensialet i musikken til Gretta, og de to bestemmer seg for å spille inn et knippe låter uavhengig av midler, på ulike steder i New York.

Musikken er den røde tråden i historien. Regissør John Carney står bak Oscar-vinneren «Once», som for tiden spilles som musikal for fulle hus på Broadway, og «Begin Again – Forelsket i New York» har flere likheter med hans forrige film. Også denne gangen har han skapt karakterer med dybde, og Knightley og Ruffalo får tid til å spille ut særegenheter som styrker karakterenes troverdighet. Deres kjærlighet for musikk, og kreativiteten som oppstår mellom Gretta og Dan, er filmens største styrke, og Carney maler et artig og annerledes bilde av hvordan en musikkinnspilling kan foregå.

New Radicals-frontmann Gregg Alexander har skrevet låtene i filmen, og han har gjort en god jobb med å tilpasse de Knightleys vokal. Knigthley overbeviser helt greit som artist, og produksjonen vinner på å ikke gjøre henne til noe mer enn hun er. Sangtekstene underbygger karakteren Gretta på en fin måte, og gjør henne mer spennende enn Knightley ville ha klart på egen hånd. Det er musikk til å bli glad i, og Carney gir låtene nok spillerom utover i filmen til at man rekker å kjenne dem igjen. Slik blir musikken en like aktiv del som karakterene i filmen.

Den beste musikkprestasjonen kommer fra ekskjæresten Dave, spilt av Maroon 5-vokalist Adam Levine, og hans kommersielle stil står i fin kontrast til Knightleys mer følsomme uttrykk. Filmen vinner på sin udiskutable kjærlighet for musikk, og ved å diskutere integritet og artisters rettigheter i musikkbransjen. Det er kanskje typisk å si at man ønsker å gjøre ting på sin egen måte, men det står stadig respekt rundt valgene som blir tatt, og Carney får frem gode budskap.

Det er lett å bli forelsket i den troverdige fremstillingen av New York. Det har blitt gjort en god jobb for å finne riktige lokasjoner i byen, og dette blir brukt som et viktig bakteppe for filmen. Filmen vinner på at kjærlighetsfortellingene ikke alltid står i sentrum, samtidig som historien klarer å holde på spenningen. Det er lenge siden jeg har sett en slik type film, og faktisk tar meg selv i å undre på hvordan det hele vil ende. Det er nok av romantikk, men det handler først og fremst om å finne tilbake til seg selv. Med litt hjelp fra andre.

Anmeldt av Sarah Winona Sortland

Gretta (Keira Knightley) må finne seg selv på nytt, etter å ha blitt dumpet i en fremmed by. Foto: Andrew Schwartz