Filmen starter med det som blir et nostalgisk tilbakeblikk for oss som benket oss foran TV-en hver kveld klokken seks på 90-tallet: Postmann Pat kjører rundt i sin lille, røde kassebil på smale veier i idylliske Grøndal på den engelske landsbygda. Sauene stenger fremdeles veien og katten sitter ennå fast i treet, samtidig som at posten skal frem.
Det går imidlertid ikke mange minuttene før vi får merke at denne flunkende nye utgaven av postmannen er en mann av sin tid. Han stiller opp som deltager i en Idol-lignende talentkonkurranse med Simon «Cowbell» som dommer, noe som utløser et plot bestående av mannevonde robotpostmenn og -katter, kynisk showbusiness og et målrettet spark mot kapitalismen.
I tillegg til å by på morsomme scener for barna, er filmen god når den krydrer innholdet med referanser for de litt eldre seerne og når den tør å være selvironisk. Slike øyeblikk kunne det med fordel ha vært flere av. Robotene holder seg så vidt innenfor grensa til å bli for skumle. Det skurrer likevel når Pat, som ellers snakker norsk med Mads Ousdals stemme, plutselig blir engelskspråklig i sangnumrene. De minste hadde nok satt pris på norske stemmer også her, selv om det for foreldrene ville betydd å gå glipp av Ronan Keating.