«What if Kanye made a song ‘bout Kanye?» spør Kanye West retorisk i mellomstikket «I Love Kanye» på «The Life of Pablo», den utsatte oppfølgeren til polariserende «Yeezus» fra 2013. Sannheten er vel at amerikaneren sjelden lager musikk om noe annet enn seg selv: selvopptattheten, med nesegrus beundring av egne musikalske evner («I’m a creative genius») og en frittalenhet uten sidestykke har gitt ham et frynsete rykte.

Men spør du meg er Kanye West et musikalsk geni. Blant samtidas aller ypperste, til og med. Dette demonstreres tydelig på «TLOP», så ofte og så svimlende at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Kanskje med den råstilige samplingen av Sister Nancys «Bam Bam» på «Famous», kanskje med den distinkte basslinjen på albumcloseren «Fade», eller kanskje helst med den selvransakende «FML», hvor også The Weeknd sitter som et skudd på hooket. Videre er det ekstra artig sett med norske øyne at Cashmere Cat sitter bak spakene på «TLOP»s største høydepunkt, «Wolves».

Noe av genialiteten til Kanye West ligger i en stadig søken etter nytt talent, det å fange nåtidas fenomener innpakket i et tidløst uttrykk har lenge vært signaturen. På «TLOP» rekrutterer han nykomlinger som Post Malone, Young Thug, Chance The Rapper og Desiigner, sistnevnte bak undergrunnsbobleren «Panda».

Det er nok Chance The Rapper som skinner aller sterkest, på gospelåpneren «Ultralight Beam» referer han blant annet elegant til «This Little Light of Mine», som var sentral i borgerrettsbevegelsen på 60-tallet - og selv om «The Life of Pablo» er selvsentrerte saker slipper Kanye aldri helt grepet om afroamerikansk kultur og historie, som da han i en mulig hentydning til Black Panther-bevegelsen knyttet neven i været på lyttefesten til «TLOP» forrige torsdag.

De store toppene gir dessverre noen solide nedturer. En låt som «Freestyle 4» er kanskje det dårligste rapperen noensinne har gjort, jamringen om ekstypene til kona Kim Kardashian er uinteressant, samtidig som han er på tynn is i omtalen av Taylor Swift. Tidvis gir de mange låtelementene et ufokusert inntrykk, men West er påpasselig med å hente oss inn akkurat i det vi begynner å spekulere i hva han driver med, godt hjulpet av mer etablerte artister som Rihanna, Frank Ocean & Ty Dolla $ign.

De tre forrige soloskivene til Kanye West, «808s & Heartbreak», «My Beautiful Dark Twisted Fantasy» og «Yeezus», var grensesprengende på hver sin måte. «The Life of Pablo» er på mange måter krysningen av disse tre, med høydepunkt jeg tør påstå ikke vil overgås med det første.

Joda, Kanye West er fortsatt populærmusikkens mest ambisiøse og mest interessante karakter.