Endret: 29.04.2008 kl. 10:07
Den 34-årige Trondheimsjenta har lenge vært en av norsk samtidsmusikks mest
markerte stemmer. Enkelte har mumlet om bortkastet talent, med tanke på
Ratkjes åpenbare potensial til å skrive også mer tradisjonell klassisk
samtidsmusikk enn hun har valgt å gjøre. Den foreliggende plata mer enn
rettferdiggjør hennes ganske så kompromissløse selvstendighetslinje.
Plata er et slags tverrsnitt, riktig nok begrenset, av Maja S. K. Ratkjes
musikk og produksjon så langt. Seks verk, det eldste fra 1997 og det nyeste
fra 2005. Alt plukket ut og produsert av henne selv, så representativiteten
skal være ivaretatt.
Maja har etter hvert profilert seg innen støy/elektronika og som vokal
performanceartist. Slik møter vi henne også på denne plata; men ikke bare
slik og langt fra det noen vil kalle hennes «skremmende side». Dette er
først og fremst lekent, kontrastrikt, fabulerende, utforskende - og litt
utfordrende. I enkelte passasjer kvier hun seg ikke for å utsette lytteren
for de mest enerverende toner, på smertegrensen mot det utålelige; for så,
umiddelbart før man ikke kan ta mer, å løse det hele opp i mykere klanger -
eller brått kaste oss inn i et helt annet lydbilde. Sangeren, eller
vokaløren Maja, hører vi bare på «Wintergarden» (2005) i fascinerende dialog
med seg selv på synth hvor grensene mellom stemme og instrument tidvis
viskes ut.
I det hele tatt skaper mye av Ratkjes musikk inntrykk og uttrykk av dialog;
musikk i et spenningsfelt mellom sterke kontraster i klanger, toner, lyder,
farger, puls/rytme og volum ispedd korte øyeblikk av salig harmoni og
melodi. På sitt beste skriver Ratkje musikk som kan oppleves eksistensiell
og dypt menneskelig. I mine ører og mitt sinn er for eksempel tittelsporet
«River Mouth Echoes» (2001) et stykke intenst inspirert musikk; 20 minutter
katarsis i form av et verk skrevet for «gammelmusikkinstrumentet» viola da
gamba, glitrende framført av ingen ringere enn Fretwork-ensemblet i
kvartettformat. Ekstra gehalt er det også i den skimrende «Essential
Extensions» (1999), med glitrende trekkspill av Frode Haltli og resten av
Poing-trioen med Rolf Erik Nystrøm på saksofoner og Håkon Thelin på bass.
Ellers har Maja alliert seg med Oslo Sinfonietta og saksofonisten Torben
Snekkestad. Kresne og riktige musikervalg, selvfølgelig - og folk som
kjenner komponisten gjennom langvarige samarbeid. Maja er med denne
utgivelsen forresten første skandinav som får utgitt plate på selskapet
Tzadik som ble grunnlagt og eies av den berømte/beryktede
avantgardekomponisten, saksofonisten og multikunstneren John Zorn.
HØYDEPUNKT: «Rover Mouth Echoes» og «Essential Extensions»
Diskuter denne saken
Innsendt av , 29.04.2008 10:48:35
"tradisjonell klassisk samtidsmusikk" - særs klønete språkbruk... desse tre orda passar ikkje saman i det heile tatt. Når det er sagt: resten av teksten er god lesnad.
