Et håndverksmessig overlegent produkt fra Nullskattesnylterne denne gangen.
Endret: 20.05.2008 kl. 11:34
Nullskattesnylterne har vært et lite eventyr å følge opp igjennom årene. Av og
til briljante, av og til på trynet, og store deler av tiden på det jevne.
Men det har alltid vært noe med dem, alltid vært gull mellom gråstein og
blødmer.
På sin tredje cd har de skjerpet alle kvalitetskrav. Det er ikke en skikkelig
tekstmessig pinlighet i sikte.
Musikalsk er det basisk festrock i utrolig disiplinert, men sprutende
energisk tapning.
Rytmeseksjonen er jo blant landets beste og etter hvert mest rutinerte, og
aldri har det vært mer fres over de to gitarene.
Akkurat her er de med disiplin aller viktigst, og ganske riktig: Hver gang de
to gitaristene drar hverandre litt vel opp, slår bandmoralen inn og gitarene
underordner seg det enkle, helhetlige uttrykket igjen. Legg så til en
vokalist med hundre prosent kontroll over sine virkemidler, og du har et
rockeband som har funnet sin form.
Nullskattesnylterne er hyggelige gutter som dyrker dette bandet som en
kjærkommen hobby, og de får ikke samme type autoritet som la oss si DumDum
Boys eller Raga Rockers, som er mindre fullbyrdet håndverkmessig sett, men
litt skumlere, mer mystiske, vanskeligere å få taket på.
Nullskattesnylterne er mer avhengig av hver enkelt låts kvaliteter. Live har
de nå et bra forrådd låter å ta av.
På dette albumet er det kanskje prikken over i-en som mangler. Enkeltlåtene
med det lille ekstra. Det er en veldig dominerende andel pumpende
riffrockere, med melodier vanskelig å skille fra hverandre og mer ropende
enn syngende vokal.
Jeg synes «Placebo» skiller seg veldig ut, med mer melodi og mer nærvær i
utrrykket - det er det nærmeste dette albumet er en klassiker.
Men det er mye jevnt fint. Prudence-coveren «På botnen e vi ganske lik» er en
fin versjon av finfin låt. Mange av de andre gleder jeg meg virkelig til å
høre på konsert. Nullskattesnylterne fortjener mange flere lyttere og
publikummere, og «Skrot» er en plate som godt kan gi dem det. Og det er
flott de har fått opp gjennomsnittsnivået betydelig. Men jeg har flere
favorittlåter på de to foregående albumene.
HØYDEPUNKT: «Placebo» og «5-4-3-2-1»
