Det er vanskelig å se for seg et mer ambisiøst norsk album med populærmusikk i år. Kanskje ikke et bedre et heller.
Endret: 02.10.2008 kl. 11:08
Finn Coren fra Fosnavåg sto fram som en slags norsk David Bowie på 80-tallet,
med mot og vilje til å satse på storslått, dramatisk rock. De siste knappe
20 åra har han markert seg sterkest med plater hvor han har tatt for seg
store poeter som irske W.B. Yeats og engelske William Blake. Å endelig møte
et helt album fra Coren på norsk, er en uvant begivenhet. For hvert møte med
dette overveldende dobbeltalbumet, framstår det mer og mer som en av de
største begivenhetene i norsk populærmusikk i år.
Plata byr på 33 spor, basert på 31 dikt av Olav H. Hauge. Musikalsk spenner
plata fra enkel, men mektig viserock, som kan gi assosiasjoner til Vårsøg,
via dramatisk rock med bowieske undertoner, til folkrock av beste
Waterboys-merke. At noen av sporene lar Corens tolkning av diktene stå mot
Olav H. Hauges egen opplesning av dem, gjør at plata fungerer like godt som
en introduksjon til Hauge som en åpning til Coren.
Tonesetting av dikt er en vanskelig øvelse som ofte ender et litt anstrengt
sted mellom sang og musikalsk tolkning av poesi. Stor spennvidde og ulik
innfallsvinkel til de ulike diktene, gjør at dette albumet bærer diktene
bedre enn slike plater ofte gjør. Mens «Kirsebærtreet», «Vinternatt» og «Sju
vindar» framstår som selvfølgelige, flotte sanger, lar Coren dikt som «Mange
års røynsle med pil og boge» få lov til å fortsette å være dikt, med en
musikalsk tolkning av diktet som løsning, snarere enn å prøve å gjøre det
til en sang.
Er det noen norske sanger i år som vil romme større dyp enn «Dette lyt du
bera»? Neppe. Enten man har et forhold til Olav H. Hauge og Finn Coren eller
ikke, er dette en av de norske platene man ikke bør komme utenom i år.
HØYDEPUNKT: «Kirsebærtreet» og «Vinternatt».
