Etter å egenhendig vært en norsk americanabølge på plater med ulike band, trer Martin Hagfors fram med ambisiøs voksenpop på fin solodebut.
Endret: 01.02.2009 kl. 20:47
Dette er visstnok album nummer 15 fra Martin Hagfors, og for alle som har lært
den produktive låtskriveren med den nasale røsten å kjenne gjennom Home
Groan eller HGH, så er «Men and Flies» en overraskende solodebut. Selv om
countryvenn og mangeårig medspiller Lars Håvard Haugen fra Hellbillies også
her dukker opp med sin lekre steelgitar, er «Men And Flies» langt fra det
landlige soundet han og Hagfors har levert tidligere. Musikalsk har faktisk
plata mer til felles med bandet Hagfors har vært tekstforfatter for, The
National Bank. At Lars Horntvedt derfra har produsert og arrangert er sterkt
medvirkende til at albumet har fått sin spesielle karakter.
Kombinasjonen av enkle sanger med stort rom både for ord og arrangement gir
en dynamisk kontrast mellom sakte sanger med nasal røst og spenstig bruk av
strykere. En rekke av landets ypperste yngre musikere i skjæringspunkt
mellom pop, jazz, rock og samtidsmusikk bidrar til å gi materialet egenartet
løft. På sitt beste blir resultatet voksen, ambisiøs popmusikk med en skjør,
menneskelig tone i bunnen.
Gjennom ni sanger blir albumet en musikalsk konfekteske med store biter. Bare
unntaksvis blir innpakningen for stor for materialet, slik at resultatet
blir imponerende, men litt irriterende prog-pop. Hovedsaken er et grandiost,
bunnsolid album som vokser over tid, og står som den kanskje dristigste og
mest helstøpte plata fra Martin Hagfors så langt.
HØYDEPUNKT: «Men and Flies» og «Tatooed on my Eyes»
