Starter som et av bandets bedre album, men holder dessverre ikke nivået hele veien.
Endret: 03.02.2009 kl. 09:08
Første tredel av det 12. studioalbumet til deLillos bærer bud om
at bandet har levert et nytt klassisk norsk popalbum. Bandets tre
beste plater, «Suser av gårde» (1986), «Hjernen er alene» (1989)
og «Neste sommer» (1993) er så gode at det meste av bandets
øvrige produksjon har bleknet mot dem, til tross for at samtlige
av bandets album inneholder store norske øyeblikk.
Her er det 85-utgaven av bandet som ruller videre, løsere og mer
slentrende enn 90-tallsutgaven. Kvaliteten på et deLillos-album
koker egentlig ned til nivået på materialet. Lars Beckstrøm
leverer med Tyrkia-novellen i Kinks-format, «Salih og Rose» et av
sine beste deLillos-øyeblikk. Lars Lillo Stenbergs sanger er over
hele spekteret, fra dype sanger om døden via deLillosk, typisk
nostalgi til hverdagsbetraktninger så trivielle at de er farlig
nær ved å bli lyden av tomgang.
Midtpartiet av plata trekker kraftig ned med noen av de svakeste
sangene på et deLillos-album. «Lage mat» er seig bluesrock til en
av de lateste tekstene fra Lillo Stenberg. Ida Maria tilfører fin
energi til «Flink», men også her illustreres avgrunnen mellom en
god og en middels deLillos-tekst.
Middelmådighetene klarer ikke skygge over et knippe bevis på
hvorfor deLillos er en av de beste institusjonene i norsk
populærmusikk. «Dynamo» er en av bandets nostalgiperler, «Huske
glemme» er en vellykket flørt med reggae, mens «Uskyldig» og
«Døden» bekrefter at noen av de beste sangene til Lars Lillo
Stenberg handler om alvorlige ting. Hvis du glemmer de svakeste
øyeblikkene og tar vare på de beste, er dette deLillos i god,
gammel form.
Diskuter denne saken
Innsendt av PerPotet, 07.04.2009 14:12:39
Salih og Rose er en skikkelig kongelåt!
