Hardcore punk anno 2009 blir knapt bedre enn dette.
Endret: 05.05.2009 kl. 15:37
Med «Orcestra of wolves» (2006) startet Gallows nærmest alene den andre bølgen innen britisk hardcore punk. I hvert fall hvis vi skal tro britiske musikkmagasiner som gjorde sitt for å hype denne gjengen. Vi som oppdager dem først nå, med denne mildt sagt intense oppfølgeren, bør likevel gå tilbake og sjekke ut debuten. For dette er krutt!
Ledet an av Frank Carters snerrende vokal og hedonistiske tekster, i rett linje fra Sex Pistols, larmer Gallows seg gjennom 50 minutter på en måte som får sjangeren til å virke både relevant og levende. Tempoet er kjapt, ideene forholdsvis enkle med forvrengte gitarer som slåss mot en desperat, skrikende vokal – med en energi som er sjelden å høre på plate.
Bandet tør også å bryte formelen et par ganger med brutale ballader som «The Vulture» og «Misery», som begge starter rolige og ender opp i hensynsløs rå riffing. Ultrafengende, men likevel ikke blant platas beste spor. Det kan vi derimot si om treminutteren «Black eyes» og den fengende skittenpunkeren «The great forgiver». Hardcore punk anno 2009 blir ikke bedre enn dette.
HØYDEPUNKT: «Black eyes» og «The Great Forgiver»
Her er første singel fra albumet, «The Vulture (Act II)»:
