Hjertelig og euforisk debut med ett bein på landjorda og ett i kosmos.
Endret: 13.07.2009 kl. 10:35
Disse 12 frikerne fra Los Angeles kommer til å bli lagt merke til.
Med mange bandmedlemmer, en hang til kjortler og refrenger som løftes til ekstatisk nivå, kommer de til å få sammenligninger med Arcade Fire og The Polyphonic Spree slengt etter seg. Likheten er riktig nok slående, men de små ulikhetene er til det bedre. Debutantene mangler den sutrete og matleie livsanskuelsen Arcade Fire har lagt seg til i det siste, og de mangler fjolleriet og har bedre låter enn Polyphonic Spree.
Ustelt skjegg, kjortler og en unektelig kosmisk dimensjon til tross – new age-svermeriet blir aldri mer enn antydende fargelegginger for vokalist Alex Ebert og bandet hans. For det er låtene som står i sentrum og de er overraskende og kledelig jordnære. Strålende umiddelbare, i klassisk snitt, med arv helt fra 60-tallets folkpionerer frem til i dag – melodisterk pop med en smått surrealistisk vri. Med like deler natur og kultur, like deler talent og dannelse, er ikke dette noe mystisk, komplekst eller tåkete album. Det handler ikke primært om ytre staffasje, men en hjertelig euforisk feiring av fellesskapet.
Rapporter forteller om konserter som fører til nærmest religiøs ekstase og gledestårer, og det er ikke vanskelig å se for seg. De har dette lille ekstra som vil gjøre dem viktige for mange, selv om de utvilsomt også vil framstå som altfor inderlige, skamløse og «teite» for profesjonelle kynikere.
I sum blir likevel «Up From Below» en hjerteknuser som tar utgangspunkt i en grunnleggende menneske- og musikkjærlighet – det nærmeste en kommer en jubelscene og en gruppeklem i toner og ord. Og sånn i bunn og grunn, når man tørker av seg det ironiske gliset – what's so funny 'bout peace love and understanding?
HØYDEPUNKT: «40 Day Dream» og «Desert Song»
Bandet planlegger å lage små filmer rundt alle sangene på plata. Her er den første i rekken, nydelige «Desert Song»:
