Endret: 08.09.2009 kl. 10:46
Gjennom en solokarriere på drøyt 15 år har Bjørn Berge blitt en moderne bluestrubadur av internasjonalt snitt. Både på plate og scene har han spilt aktivt på å vise muskler og illustrere linjen fra skummel blues til saftig tung rock. Han gjør tidvis fortsatt det på «Fretwork» også, men både i artistisk modning og vilje til å utvide sitt musikalske lerret, framstår dette som et album hvor Berge tar et par steg videre.
De mer vante tonene vinner på mer naturlig autoritet, mindre maniert tyngde på det vokale. At han har invitert Øyvind Staveland fra Vamp med på strykeinstrument på et par sanger låter som en rar idé på papiret. På plata fungerer det over all forventning og gir en sang som «Crazy Times» en dynamikk og et særpreg som løfter uttrykket flere hakk.
Kledelig variasjon skapes også ved at Berge i enkelte sanger spiller på det stillferdige og vakre på et vis jeg ikke kan huske å ha hørt fra ham tidligere. «Skijumper» er en instrumentalperle med gitar og fiolin, så stemningsfull og bildeskapende at filmskapere på jakt etter norsk filmmusikk bør sette Berge på lista.
Som album betraktet låter «Fretwork» som noe av det løseste og ledigste fra Berges hånd. Det betyr ikke at han har kastet sine vanlige varemerker på båten. Versjonen av John Butler Trios «Zebra» er tøff, funky samtidsblues med trøkk og tyngde, på den beste og mest interessante plata fra Bjørn Berge hittil.
Høydepunkt: «Crazy Times» og «Skijumper»
