Endelig en mulighet til å bruke ordet «potpurri» i en anmeldelse.
Endret: 29.09.2009 kl. 12:21
Jeg skal innrømme at viljen til å gå utenom ferdigtråkkede spor vekker sterk sympati hos meg. Dette er ikke safe; KongSverre unngår tilknytning til sterke sjangere eller tradisjoner, samtidig som han ikke byr på noe nytt verken musikalsk eller tekstmessig (i seg selv en interessant prestasjon). Dermed er det nok den eksentriske kombinasjonen av ingrediensene som gjør dette til en elsk/hat-utgivelse.
Vi kaller dette elektropop, for enkelhets skyld; synthmelodier og trommeloops bygger under vokalen til KongSverre. Tekstene er småmorsomme, Bassgangene heller mot det funky.
Lydbildet deles av visesang og snakkesynging på norsk (tenk Di Derre goes indie), synth med mye romklang, naive gitartemaer... ja, hele pakka er vel egentlig naiv.
Hvis KongSverre var ei dame fra Island med pannelugg, hadde nok «Fugl» høstet mer kred, og kunne oppnådd en viss kultstatus. Som mann i Norge tror jeg det er et vanskelig prosjekt. Kall det gjerne janteloven. Jeg unner uansett KongSverre hver eneste solgte skive.
HØYDEPUNKT: «Lyder», «Møkkete klær» og «Gæærn»
