Nå er de tre, men plate nummer ni er nesten en innertier.
Endret: 06.10.2009 kl. 08:49
Supersilent er blitt en av norsk musikks mest respekterte eksportartikler gjennom sin alltid kompromissløse og uforutsigbare improvisasjonskunst og plater spilt inn uten øving og forarbeid.
«9» ble til på Henie Onstad Kunstsenter i mars, med Arve Henriksen, Ståle Storløkken og Helge Sten bak hvert sitt hammondorgel (med og uten bokser og filter) i stedet for sine vanlige instrumenter. Samtidig var dette første gang de spilte sammen som trio uten tidligere trommelager Jarle Vespestad – og anledningen ga utvilsomt en uvisshet og dermed ny kunstnerisk nerve og utvikling.
«9» er blitt ekstremt meditativ og konsentrasjonskrevende musikk – kanskje deres minst tilgjengelige utgivelse så langt. Her har man kun antydninger av riff, rytmiske figurer eller trompetmelodier å lene seg på. Likevel har musikken sterk puls og framdrift samt et grunnfjell så buldrende intenst at det merkes helt nede i tærne. Ikke minst klarer de kunststykket å bevare en tydelig idé, en slags illevarslende forventning om noe truende samt total tilstedeværelse gjennom alle fire deler.
Når nier'n likevel kanskje ikke er blitt en innertier, er det fordi jeg føler at trioen bare bruker noen av de utallige strengene de har å spille på. Likevel: Likegyldighet er et fremmedord i skapelsen av Supersilents musikk, likegyldighet fungerer elendig i lytteprosessen og likegyldighet er en av få følelsene man definitivt ikke sitter igjen med etter å ha hørt «9».
HØYDEPUNKT: «9.2» og «9.4»
