Ole Ivars gjør ikke skam på merkevaren på album hvor de både durer på tomgang og kommer opp med nye landeplager.
Endret: 10.11.2009 kl. 15:00
Tittelen på albumet er noe av forklaringen på hvorfor Ole Ivars har holdt det gående i 45 år med større evne til å både holde på gamle fans og skaffe seg nye enn de fleste danseband. De kommer fortsatt opp med nye sanger som har potensial til å bli fest- og allsangfavoritter. Selv om det rusler mye på det jevne, er de beste sangene til William Kristoffersen også denne gang egnet til å sørge for at skuta flyter videre.
I «Bare går og tar en øl» gjør Ole Ivars for sitt publikum noe av det Joachim Nielsens ølsanger gjorde for hans. «Nå har dama dratt» er en av bandets beste innspillinger og leker godt med zydeco i ord og tone. «Da disco'n kom tel' dal'n» viser Tore Halvorsen på Barry Whites banehalvdel uten å dumme seg ut. Musikalsk som innholdsmessig er «Femten ferske» overraskende variert. Paradoksalt nok er det sangene med de største følelsene og pretensjonene som framstår som de svakeste. I «Sol og måneformørkelse» låter ambisjoner og arrangement større enn evnene for et band som nesten alltid er best når det virker omvendt. «Alle vil leva» låter som en tomgangsvariant av Gluntans «La oss leve for hverandre» og er platas grelle eksempel på hvor langt det er mellom topp og bunn hos Ole Ivars.
Høydepunktene og sangene på midten sørger for at summen blir ganske solid. Selv om nostalgi er motoren i de fleste sangene viser Ole Ivars med «Femten ferske» at de faktisk evner å fornye seg mer enn de fleste band som har holdt på siden 60-tallet.
HØYDEPUNKT: «Nå har dama dratt» og «Da disco'n kom tel dal'n»
