Den skumleste svartmetallplaten du får høre i år. Sannsynligvis også den beste.
Endret: 11.11.2009 kl. 10:51
Siden oppstarten i 2006 har Fosen-bandet Slagmaur rukket å vekke oppsikt langt utenfor landets grenser. Dette er mitt første rystende møte med bandet, som her bidrar til å sette en ny standard for hvordan norsk svartmetall kan høres ut på 2000-tallet. Et prosjekt de langt på vei lykkes med.
«Von Rov Shelter» er del to av den planlagte trilogien «The Art of Olderman». Talentet Snorre W. Ruch kjenner vi fra andre sammenhenger, her bidrar han til å lage en mekanisk og monoton plate som likevel er grandios og fylt av angst og sinne i all sin enkelhet.
For her er tempoet (ofte) skrudd ned til like under hvilepuls. Den repeterende trommebeaten hugger tak i sjela di, mens de kvasse gitarene og den overhengende følelsen av paranoia sliter deg i fillebiter. Bedre blir det ikke av djevelvokalen som messer ut tekster skrevet av den dødsdømte amerikaneren Thomas B. Whitaker.
Låtene er forholdsvis enkle, samtidig som lydbildet er massivt og rikt på detaljer. Det blir ikke minst åpenbart på åpningssporet «Drako gigante», som har noe av det stiligste gitararbeidet på skiva. Et annet urovekkende høydepunkt er den seige «Lange knivers natt», mens strykere sjeldent har framstått så skumle som på «Nattens sorte ord».
Tempoet gir ”Von Rov Shelter” preg av doom-metall, og gjør platen tilgjengelig for flere enn menigheten. Det bidrar også til at dette er de 33,3 skumleste minuttene med musikk jeg har hørt i år.
HØYDEPUNKT: «Lange knivers natt» og «Drako gigante»
