Så kunne trondheimsband lage mer enn ballerock likevel.
Endret: 22.01.2010 kl. 15:00
Diverse artister:
TRONDHEIM CALLING
MBN/Universal
Plata/festivalen/turneen «Trondheim Calling» er blitt til til dels som en reaksjon på dårlig representasjon i nasjonale utstillingsvindu som Bylarm og Urørt, dels som indremedisin og samlingspunkt for et bandmiljø som i alle fall utenfra har framstått som litt splittet. Når du skrider til verket med såpass mye kamplyst, er fallhøyden stor dersom innholdet ikke holder det innpakningen lover.
Det gjør den heldigvis, blant de 21 bidragene på «Trondheim Calling» er det aller meste av høy kvalitet. Det jevne nivået er én ting, det mest gledelige med utgivelsen er likevel at den er et spark til alle som måtte tro det bare spilles hard rock her i byen. I det hele tatt fremvises det en imponerende spennvidde. Zoom-kveldene nylig viste en rekke gode band, men denne plata har større variasjon og oppleves i enda større grad som et skikkelig tverrsnitt. Kun rundt en firedel av låtene kan sies å ligge i den hardere delen av spekteret som spenner fra hardcore og metal til singer/songwriter-låter og elektropop. Jeg håper og tror det har vært litt av målet. Trondheim trenger kanskje ikke et fullstendig imageoverhaling, men det er på høy tid med en nyansering av bildet.
Mange av bandene vil være kjenninger for byens mest iherdige konsertgjengere. Men så kommer det noen skikkelige overraskelser så å si ut av det blå. Trøndersk r&b-pop, sa du? Ja da, ferske Liza Vassilieva byr med «Run Run Girl» på en spretten, sassy og utrolig catchy låt med betydelig kommersielt appell. Oskar er et fint nytt bekjentskap med sin skjøre Will Oldham-aktige folk mens We Were Lightning ivaretar etno-indiens interesser. Magnus Sinnes' «Woo-Moon» er en fantastisk poplåt, hans beste hittil – og det sier en del. PELbO viser sylskarpe tenner før debutalbumet sitt, det samme gjør Soup og Jack Dalton. Og sånn kunne jeg fortsatt – du skal i det hele tatt lete grundig etter svake spor her. Det eneste som er litt synd, er at ikke flere enn ett bidrag har norsk/trøndersk tekst. Til gjengjeld er «Slett håp» nydelig, G.O.D.S. har fått med seg alltid gode Bad Spit på en smyger som oser poetisk melankoli.
Så vil det vise seg om plata inneholder det som kan bli den nye spydspissen som trekker de andre med seg – det er i alle fall flere som har potensial til det om de spiller kortene riktig. Man skal passe seg for å bli provinsiell og la seg blende av patriotisme, men det meste på denne plata tåler sammenlignende lytting mot for eksempel Urørt-finalistene svært godt.
Så vil man alltid kunne krangle i evigheter rundt hvorvidt X hadde fortjent plass på plata på bekostning av Y, eller om Z har vært med for lenge til å høre til på en slik utgivelse. En ørkesløs diskusjon, all den tid resultatet er blitt så vidt bra og forhåpentligvis kun en start på noe større.
Få vil like absolutt alt på «Trondheim Calling». Heldigvis. Men de fleste vil garantert finne en håndfull nye favoritter. Like mye som et slags musikalsk manifest og kamprop, er «Trondheim Calling» blitt en frisk, overraskende variert og fengende samling god musikk. Patriotisk sinnelag trengs neppe, «Trondheim Calling» står støtt på egne bein,
HØYDEPUNKT: «Hey People!» (PELbO), «Run Run Girl» (Liza Vassilieva), «Woo-Moon» (Magnus Sinnes) og «Manhattan?» (Jack Dalton)
