Et band har gjort mye riktig når det styggeste du kan si om dem er «Emo-Motorpsycho».
Endret: 02.03.2010 kl. 10:14
Siden Adresseavisen ikke driver prosessorientert låtskrivekurs, kan vi tillate oss å ta det negative først. Viktigst for undertegnede: Dette er på ikke et særlig originalt verk. Denne spalten kunne lett fylles med en oppramsing av referanser for den selvtitulerte andreplata til Youth Pictures of Florence Henderson. (Jeg nøyer meg med å nevne at vokalfraseringene og -produksjonen kan hinte både til Neil Young og Seigmen.)
Låtene er sjelden fengende, i ordets radiomessige forstand. Dette er neppe nynnemateriale.
Men like fullt er dette et fordømt bra album. Faktisk ei lita åpenbaring for undertegnede, som stort sett deler «bra musikk» inn i a) god låtskriving eller b) nyskapende uttrykk. YPOFH – både bandet og plata – er den sjeldne påminnelsen om at av og til kommer noen som er sta nok til å lage musikk uten kompromisser, tilsynelatende uten kjennskap til ferdigdefinerte formater, målgrupper eller subkulturer, og dyrker det som ligger dem for hjertet. YPOFH setter skylapper på, har fengende refreng og «umiskjennelig særegenhet» i blindsonen, og lager den musikken de selv har lyst til å høre.
Har du som YPOFH en hang til melankoli, lyden av rock i store rom, lydtepper med mange halvgjennomsiktige lag, og kontrasten nært/fjernt, så har du noe å se fram til.
Høydepunkt: «I think E.T. is involved in my family»
