De har lyktes i å overføre liveuttrykket sitt til plate, Jack Dalton, som debuterer med et smell.
Endret: 20.04.2010 kl. 12:17
Jack Dalton:
NEVER MUTE NOISE, JUST TURN DOWN SLEEP
Dayladore collective/Musikkoperatørene
Jack Dalton har på rekordtid gått fra å være en godt gjemt hemmelighet i den trønderske underskogen, til å bli et band å regne med også i nasjonal sammenheng. Zoom-seieren i vinter ga dem fortjent medvind, og nå er debutalbumet her. Det er blitt så bra som det gikk an å håpe på.
De som har sett dem på scenen, vet at det smeller høyt av kvartetten. Deres idérike bastard av hardcore og indie er ikke direkte unik, men likevel såpass dynamisk og catchy at gruppa låter som et friskt pust i en sjanger som strengt tatt er over middagshøyden. Når de nå har overført uttrykket til plate, låter det minst like kompromissløst og huggende samspilt som det gjør fra scenen.
«Safe but no sound» sparker det hele i gang, en stram treminutters låt med mange partier, som til tross for hakkende, energiske gitarer og screamovokalen oppleves nærmest som en poplåt. Slik fortsetter det gjennom ni spor og 35 minutter (inkludert et «hidden track»), med låter som følger den noenlunde samme formen, uten at det føles malstyrt.
Jack Dalton blir aldri bedre enn de er i «Manhattan?», en gnistrende låt som på mange oppsummerer bandets misjon: Å bringe fengende, kompromissløs rock til folket. Den litt blyge popsensibiliteten som gjennomsyrer plata er tatt godt vare på i produksjonen, og gjør at Jack Dalton godt kan ha nedslagsfelt utover menigheten av hardcorefrelste.
Høydepunkt: «Manhattan?» og «682»
