Blytung rock har sjelden hørtes lettere og mer leken ut enn dette.
Endret: 24.06.2010 kl. 08:17
Man kan sikkert si mye rart om Norge som musikknasjon, samtidig er det oppløftende når artister som Susanne Sundfør kan toppe VG-lista – og relativt ekstreme greier som debutantene i Kvelertak kan bli landets største snakkis.
Og så fortjent det er! Allerede på debuten har stavangerbandet klart å definere et klart sound. Ikke fordi de gjør noe flunkende nytt, her ligger magien i blandingsforholdet og smakskontrastene mellom godt kjente ingredienser fra punk, hardcore, metal og klassisk rock'n'roll. Her er det like mye Turboneger som Entombed, like mye Guns N' Roses og Iron Maiden som Converge, like mye Skambankt som Darkthrone. Men resultatet er noe ganske eget, lett gjenkjennelig og utrolig medrivende.
Plata bekrefter på den ene siden alt som er godt med tøff, hard rock, samtidig som den peker behørig nese til selvhøytideligheten og alvoret som preger en del av sjangeren. Den er raus, inkluderende, stappfull av sjarmtriks, en lekende letthet og et glimt i øyet som sender dem langt utover menigheten og gjør dem fryktelig lett å like. De leker med klisjeer i musikk og norske tekster uten å henfalle til «humor» som spekulativt hovedpoeng.
Ta for eksempel singelen «Mjød», noe så sjelden som en knallsexy popmetallåt med sine tamburiner, pianohamring, håndklapp og uimotståelige refreng. Og hør for all del «Blodtørst»: Fylt til randen av ideer og innfall fra start til mål viser den et blomstrende overskudd av ideer og humør, en intens berg- og dalbane av ei låt som etterlater deg med et fett glis. Aggresjon paret med melodiøsitet hele veien, der Converge-gitarist Kurt Ballou har gitt plata et saftig og blytungt men lekent og detaljert lydbilde. Selv om Erlend Hjelviks skrikevokal er den minst varierte bestanddelen i bandets uttrykk, er jeg glad for at bandet holder det intense trøkket oppe hele veien uten å ty til pustepauser. Du gisper etter luft etter knappe 50 minutter, men etter en kjapp pause er man klar for mer.
Kanskje kommer Kvelertak til å lage enda bedre plater enn denne. Men debuten har så mye selvtillit, overrumplende friskusenergi og originalitet at det skal holde sabla hardt.
HØYDEPUNKT: «Mjød» og «Blodtørst»
Diskuter denne saken
Innsendt av darth Ntaal, 24.06.2010 09:02:35
...men for ujevn til å gi en sekser.
Høres ut som en hissigere versjon Turboneger med en dæsj black metal a la Satyricon og pur rock n roll a la Danko Jones.
