CD: Kompromissløs og energisprengt rock'n'roll, distrikts-Norges motangrep på Turboneger.
Publisert: 03.06.2004 kl. 10:51
Endret: 03.06.2004 kl. 10:51
Nullskattesnylternes debutplate har vært «rett rundt hjørnet» i to-tre år nå. Men når den først kommer, så kommer den også. De har gjort det eneste riktige, kastet alle gamle opptak og gått en intens runde i studio og fosset gjennom scenefavoritter og et par nye låter.
Resultatet er en intens energiutblåsing - alt annet enn sofistikert - men elegant likevel fordi den er så åpenbart ektefølt og samtidig ekstremt sjangerbevisst.
Her er ikke en ballade i sikte, men full fres med et utrolig samspilt band der alle gjør jobben sin og vel så det. Rytmeseksjonen er bunnsolid, gitaristene disiplinerte og vokalisten helhjertet. Nullskattesnylterne er hundre prosent rock og hundre prosent innsats - og langt fra noe tilfeldig rølpelag.
De har en rekke gode låter også, selv om det er energi og kraft som er hovedsaken. Du hører formelig at de tar av seg på overkroppen etter låt to, og så legger inn et ekstra gir etter en formidabel åpning.
Nullskattesnylterne er blitt kalt en kombinasjon av D.D.E. og Turboneger - en kan like gjerne kalle dem en namdalsk versjon av Ramones. «Fortar, hardar, høgar» kan godt være et manifestet som for alvor åpner bondefesten for punkrocken.
Skal en innvende noe må det i første rekke være at tekstene deres i essens er en rendyrket «øl, fisse og hornmusikk»-estetikk som ikke inneholder noen grad av sosial observasjon eller noen definerende generasjonspoenger. Nullskattesnylterne handler ikke om så mye mer enn seg selv og om hvor bra det er med rock, øl og damer. Dette er ikke Ramones eller Wannskrækk - for å si det sånn. Men noen fine «livet er bedre når vi er to»- låter hever snittet.
Men cd-en har slett ikke noe av Luxus Leverpostei-assosiasjonene som har hatt tendens til å snike seg inn på konsertene deres i det siste året. Samtidig er den en maktdemonstrasjon med opparbeidede klassikere som «Juha Mieto» (med hilsen fra mesteren selv), «Halleluja», «Svin» og tittelkuttet. Dette er ekstremt enten/eller-musikk, ikke noe du halvveis liker og ikke noe for oppsummeringslister over gode norske melankoli-plater i 2004.
Men kvaliteten daler ganske kraftig mot slutten av plata. Den ekstremt irriterende «Lægebesøk» og «Barbara» har begge uoriginale kjønnsorienterte tekster og enerverende låter/arrangementer. De to helt nye låtene «Pæng» og «Autopilot» lover imidlertid svært godt videre.
Nullskattenylterne tviholder på sin rett til å være harry, og selv i deres spesielle situasjon som debutanter OG veteraner må det være lov å si at debuten lover godt.
Høydepunkter: «Pæng» og «Halleluja»