De som har overværtkonserter med D.D.E. de siste årene, har kanskje sett en litt ny retning fra desiste tjue årenes aller største norske festband. Jeg har sett dem flere ganger,både i intime klubblokaler, i Olavshallen i en høytidelig jubiluemsmarkering ijanuar og sist på tv under Alexander Dale Oens bisettelse.
Spesielt er det blitt flereopptredener av den siste sorten. Det viser at bandet nå er tatt inn i varmen avde fleste. Det er ikke tilfeldig, og skyldes ikke bare at Bjarne Brøndbo nå erblant våre A-kjendiser. På D.D.E.s siste plate «Energi», det 12. ordinærestudiealbumet, er det lenger mellom de mest brautende låtene, og det er littvanskeligere å se for seg at Brøndbo står og synger disse sangene i baroverkropp: «Det e itj rart att du ramla / hvis du trudd du kunn stø dæ påmæ» i «Æ va aldri der» sier noe om tonen i flere av låtene.
Åpningen «Energi» er enfløyelslett, oppløftende rockelåt Bruce Springsteen ville nikket anerkjennendetil, «Ingen verdens ting» har boogiepreg og «Blanke ark» er en av flereballader på et prisverdig kort album produsert av Kyrre Fritzner (Jokke, Eggum,deLillos med flere). Selv om Frode Vikens «Vi e trøndera / Har det som må te /Står tidlig opp om morran få å slå te – hardt» i «Vi e trøndera» ikke eroppsiktsvekkende lyrikk, oppsummerer det at det ligger mye hardt arbeid bakD.D.E.s eventyrlige suksess, i en låt med radiopotensial.
«Fli deig tå gål'i» (kom degbort fra gårdsplassen min) synges av Viken selv på verset i en slagsraplåt, refrenget i «Hopp i det» blir nok snarlig en favoritt på scenen medmuligheter for utagering, «Litt av ei natt» handler om blogging, Twitter og«facerape» med flørting som bakteppe, før et mer voksent og et mer alvorligD.D.E. roer ned på to avsluttende ballader, et grep som tross alt har gittbandet deres største låter. «Energi» er variert, handler lite om fest &klær på vranga, men byr på mer substans for den som tar seg tid til å lete.
