Å anmelde Trondheim Jazzorkesters konserter, blir vanskeligere for hver gang. Siden de slo gjennom med den såkalte mirakelkonserten sammen med Chick Corea i Molde for 12 år siden, har de gjennomført en lang serie glimrende prosjekter. Så å si hver eneste gang har publikum fått en oppvisning i musikalsk dyktighet, kreativitet og spilleglede. Når man skal forsøke å beskrive konsertene, er det stor fare for å gjenta seg selv. «Enda en triumf for Jazzorkesteret», er et uttrykk som lett melder seg.

Formuleringen er vanskelig å unngå også etter at orkesteret spilte sammen med den bergenske saksofonisten Marius Neset i den største salen i Moldes nye kulturhus sent tirsdag kveld. Konserten var en suksess fra ende til annen.

Hvis man skal lete fram en innvending mot Jazzorkestrets virksomhet de siste årene, må det være at ensemblet ved enkelte tilfeller kan spille så avansert og «flinkt» at spontaniteten blir skadelidende. Ikke engang denne innvendingen kan brukes i dette tilfellet.

Neset hadde riktignok skrevet ekstremt vanskelig musikk, slik at orkesteret måtte øve hardere enn kanskje noen gang før. Men det vi fikk høre var likevel friskt og spontant. Neset er en musiker med en sjelden energi, og den smittet over på de elleve musikerne i bandet. Han spilte en rekke strålende soloer og fikk resten av ensemblet til å overgå seg selv. Det sier ikke så lite.

Saksofonistene Eirik Hegdal og Hanna Paulsberg var blant dem som utmerket seg, sammen med pianist Espen Berg, bassist Petter Eldh og trommeslager Gard Nilssen, som skapte en bunnsolid grunnmur for det viltre byggverket. Trekkspiller Jovan Pavlovic bidro dessuten med klanger vi ikke har hørt i Jazzorkesteret før.

Da publikum gikk oppløftet ut i den kalde julinatten, var de fleste enige om at dette var festivalens høydepunkt så langt.

Foto: JENS PETTER SØRAA