CD: Smekkert, forfinet, melodiøst og elegant. Dette er Jim Stärks øyeblikk.
Tidlig på 70-tallet snakket noen forståsegpåere om «rockens
endelige sofistikasjon» da låtsnekrere som Carole King, James
Taylor og Din McLean dominerte popmusikken med elegante låter
formidlet i enkle med sofistikerte arrangementer - sammen med
musikalsk avansert popmusikk fra California. Rocken hadde gått en
lang vei på 15 år, og nå hadde den gått seg ferdig. Trodde noen
da.
Ganske snart skulle nye generasjoner snu rocken bort fra
snobbestadiet og tilbake til den grunnleggende aggresjonen, og
siden har det bølget både frem og tilbake. Men først i de aller
siste årene er det blitt virkelig populært å snakke positivt om
den softe California-popen fra 70-tallet.
Oslo-trioen Jim Stärk har etter hvert manøvrert seg midt i
smørøyet for softrock-bevegelsen, og etter kjempesuksess med
ep-en «Morning Songs» i fjor, kommer nå deres tredje album som er
gjennomført i California-popens formspråk.
Det er enkelt og stringent, absolutt ikke pålesset - alle
virkemidler (som forsiktig bruk av blås og stryk) er gjort med
klasse. Einar Stokke Fadnes har skrevet ti gode låter (iberegnet
hiten «Morning Song») og han synger både med klasse, troverdighet
og autoritet. Minner han ikke litt spesielt om Paul Simon?
Men ellers spriker assosiasjonene. Omtrent som Scissor Sisters
går på oppdagelsesreise i SITT 70-tall, går Jim Stark i sitt. Den
neste singlen, «Going Down That Lonely Road» kan for eksempel
rangere blant de fire-fem beste av Elton Johns pianoballader,
mens «Do It Right» kanskje har et litt mer irriterende preg av
nybakte konfirmanter som prøver å leke Steely Dan.
Undertegnede har høy terskel for å like moderne artister som
«nesten» er like bra som CSN, Eagles eller Fleetwood Mac, og jeg
kommer sikkert til å kjede meg om Jim Stärk fortsetter særlig
lenge i det sporet de er akkurat nå. Det kan lett bli for
kontrollert, for behersket, for overfladisk pyntelig.
Men denne cd-en er så gjennomført elegant og bra, bandet har så
åpenbart fullklapp på det de prøver på at det er umulig å ikke
bli engasjert, beveget og forført.
Dette er rett og slett en norsk popvinner våren 2005.
Anmeldt av OLE JACOB HOEL
