Cd: Aldri har Madrugada hørtes mer ut som et vanlig rockband.
Det de har mista i dunkel mystikk tar de igjen i mektig, klassisk rock.
Fjerde album, enda en trommis mindre. Det er omtrent på det
tidspunktet de fleste gode rockband begynner å bli litt blassere.
Eller dunkle band begynner å åpne seg opp litt. Jeg er neppe den
eneste som synes at den nye singelen «The Kids Are On High
Street» låter som R.E.M. rundt albumet «Green». På lignende måte
som R.E.M. lot seg produsere av en ekspert på fet FM-rock på sitt
fjerde album (Don Gehman) har Madrugada hyra en av de beste
produsentene av saftig amerikansk retrorock. George Drakoulias
har tidligere gitt lekker rocklyd til Jayhawks, Maria McKee, Tom
Petty og The Black Crowes. Resultatet her er mektig vellyd - og
muligens litt mindre særpreg.
«The Deep End» er et bedre album enn forgjengeren «Grit», fordi
det har bedre sanger. En så velslipt bukett sanger har ikke
bandet levert før. Noe av identiteten og mystikken som preget de
første platene har veket til fordel for en variert og saftig
rockpakke. Som sanger har Sivert Høyem neppe hørtes tettere,
nærere og mer allsidig ut. Om han gir assosiasjoner til Michael
Stipe det ene øyeblikket, låter han som en nær slektning av Damon
Albarn i «Elektro Vakuum» og mer som seg selv, majestetisk, i
«Running Out of Time». Høyem synger mer utadvendt enn vanlig,
bandet låter som autoriserte leverandører av tradisjonssterk
rock. Det tipper anstrengt over i frådende bluesrock à la Nick
Cave i «Ramona», før alt faller på plass i finalen «Sail Away»
hvor Madrugada låter som om de risikerer mer enn de poserer. Det
kler dem. Særpreg mot vellyd er et skummelt bytte. Aldri har
Madrugada laget ei plate det har vært lettere å like. Det trenger
ikke være et kvalitetstegn, men det låter som et her.
Høydepunkter: «The Kids Are On High Street» og «Sail Away»
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
