CD: Svært ujevn hyllest til norsk rocks største renne-steinspoet.
Endret: 13.09.2005 kl. 09:48
Joachim «Jokke» Nielsen ble bare 36 år gammel, men etterlot seg bidrag til norsk rock som står som en påle. Mange hyllestkonserter har antydet at det bare var et tidsspørsmål før hederen kom i plateform. For å si det med en gang; det er lagt ned et stort stykke arbeid i denne hyllesten på hele 50 låter. Likevel melder spørsmålet seg fort: Er det viktigst å la alle som føler for det slippe til med sine bidrag, eller er hovedmålet å lage ei kanonplate? Her har velvillige initiativtagere åpenlyst hatt problemer med å si nei. 50 sanger er minst 20 for mange. Mye her er rene bagateller fra norsk rocks bakgård, og det som glimrer og gnistrer drukner nesten i gjørma av uinspirert planking. Bunnfallet til tross, det er et stjernelag som hyller rennesteinspoeten. DeLillos, Tungtvann, Ricochets, Turboneger, Michael Krohn, Gluecifer, DePress, samt «våre egne» DumDum Boys (under navnet Racer BK), Motorpsycho, The Four, Nullskattesnylterne, Israelvis og Johndoe/Hopalong Knut.
Litt av Jokkes magi - de uanstrengte vekslingene mellom fest og bakrus, oppstemthet og svartsyn - representeres ikke godt nok. Her er det fest omtrent fra start til mål, med bidrag som litt for sjelden utviser fingerspissfølelse for de sårere sidene ved myten. Unntak hører vi i DeLillos kanonversjon av den glemte perlen «En dag», Racer BK gjør «Gjeld» til sin egen, mens Ricochets får oss til å gyse i «Nederlag». Artige vrier, som Nullskattesnylternes friske symbiose av «London Calling» og «Suksess» er det også litt for få av.
En ektefølt og varm hyllest er det utvilsomt blitt, med gromlåter på løpende bånd. Men som med Jokke selv – for mye av det gode kan fort bli for mye av det gode.
Høydepunkter: DeLillos: «En dag», Ricochets: «Nederlag» og Racer BK: «Gjeld»
