Singelforsmaken «Enhjørning» var så opplagt at den ikke var lett å bli klok
på. «Gravitasjon» gir heldigvis et bedre svar på hva slags DumDum Boys som
er tilbake på plate: Delvis det gode gamle, delvis i litt anstrengte forsøk
på akkurat det og delvis som en logisk og kledelig fortsettelse fra omtrent
der de slapp.
Endret: 11.03.2006 kl. 10:40
Musikalsk er plata mye bedre enn «Totem» (1998), omtrent på nivå med
undervurdere «Sus» (1996) og jevnere enn 94-albumet «Ludium» (men uten like
gode topper som den). De starter ikke overraskende med å vise muskler.
«Lunta Brenner» er den beste rockelåten til bandet siden «Møkkamann»,
klassisk, kontant DumDum med riffet, drivet, melodien, setningen som fester
seg («Det lukter så godt når lunta brenner») og et sug forsterket av et
effektivt småskittent blåserriff.
De fortsetter i samme stil på «Gå på vannet». Den snart klassiske linja «Jesus
kunne gå på vannet, se jeg kan ligge på sprit» er det beste ved en av
sangene som låter som om bandet prøver litt for hardt å låte som de gjorde
for 12-15 år siden. Derfor er det en lettelse når plata ruller ut et større
lerret, hvor bandet låter skjerpa, men samtidig med en leken selvfølgelighet
og en viss utforskningstrang.
Noe av æren for det, må tildeles
bassist Aslak Dørum. Han har skrevet tre av sangene alene, to sammen med
Kjartan Kristiansen og en med Atle Karlsen. Selv om Kjartan Kristiansen har
begått de beste enlinjerne og et par av de kommende klassikerne på denne
plata også, har mange av sangene som bidrar til å gi plata en egen karakter
og identitet vært innom Dørum.
Stemningsfulle, dunkle, «Tynn tråd» har lekker twangy gitar og et av platas
beste refreng. Den plystrende slentrende barballaden «Stengetid» er noe av
det mest lekne bandet har gjort. Tilbakelent og leken låter også
tittelkuttet, en strengelekker countrysang signert Kristiansen og Dørum. En
verdig musikalsk halvbror av «Transit»hvor Prepple gjør den minimalistiske
teksten til et av platas kjærkomne eksempler på hvor god rock kan være på
norsk.
Bortsett fra «Lunta Brenner»og «Enhjørning» er det bandets
forsøk på å vise muskler som er det minst interessant og vellykkede på
plata. Det beste gitarriffet til Kjartan Kristiansen dukker opp i «Tip Top»,
en sang som tar løs som en countrysoulballade av Stones-typen, for så låte
som erketypisk DumDum uten at den minner om noe de har gjort før. Det er
gledelig mange slike sanger på plata, nok til å veie opp for energiske, men
slitsomme bagateller som «Seig Jævel».
«Gravitasjon» er ei plate som i motsetning til singleforsmaken har mer ved seg
enn det først kan låte som. Selv om DumDum Boys kanskje ikke har
gjennombruddskraften fra første halvdel av karrieren, har de laget ei plate
med 7-8 sterke sanger og noen helt greie. Stort mer kan man ikke forvente
fra et comeback som dette. DumDum Boys har klart å gjenoppfinne seg selv,
uten å miste eller tyne det som har gjort dem store på plate tidligere.
Høydepunkt: «Gravitasjon» og «Tynn Tråd».
Diskuter denne saken
Innsendt av Theresa Hansen, 14.03.2006 21:37:37
Dum dum boys e d beste norske bandet ever. Glæde mæ t konserten..aill sangan e bra. På tide med ny cd:)
Innsendt av Anders Fosse, 11.03.2006 16:46:48
DumDum Boys er det det klart beste norske rockeband, helt KONGE!
Innsendt av morfar samdal, 11.03.2006 23:57:43
tamt, forutsigbart og dørgende kjedelig.
og litt småharry faktisk.bruk tida på litt nyere og friskere band i den norske scenen. dette en pinlig utgivelse.Innsendt av Mamma Kråke, 15.03.2006 08:22:45
småharry ???
Dette er vel det friskeste norske bandet som har spilt på norske scener på mange mange år.Madraguda og Kaizers er mer harry og langt mer kjipt i forhold.
