Endret: 26.09.2006 kl. 10:08
Det er lett å ha en litt kynisk utgangsholdning til et slikt prosjekt, der
«velfødde» musikere fra trygge Norge skal tolke spirituals - sanger med stor
historisk, politisk og åndelig sprengkraft for et folk i en ganske annen
situasjon og tid.
Men det er mange grunner til at dette er blitt
alt annet enn pinlig. For det første er Kristin Asbjørnsen erfaren i
omgangen med afrikansk eller afroamerikansk musikk. For det andre har hun
lenge, i andre konstellasjoner, vist en helst spesiell interesse for og evne
til personlige tolkninger av tekster som er viktige for henne. For det
tredje er hun en aldeles fantastisk vokalist med et stadig større
uttrykksmessig spenn i stemmen.
Jostein Ansnes,
Jarle Bernhoft og Anders Engen spiller med stille kraft. Uanstrengt, lydhørt
og med musikalsk fingerspissfølelse.
Det eneste lille
ankepunktet er at kvartetten behersker begrenselsens kunst nesten
irriterende godt. Jo da, jeg skjønner tanken; her skal kraften ligge i
tekstene og den ytterligere intimiteten og intensiteten Asbjørnsen klarer å
tilføre dem. Og den sobre tilnærmingen er som oftest svært virkningsfull -
less is, faktisk, more. Men helt fenomenalt hadde det kanskje blitt dersom
de hadde brukt hele følelsesregisteret. Ikke bare sårhet og stille håp, men
også vrede og euforisk jubel?
Men det er lett
å glemme når tilnærmingen er så åpenbart full av respekt og kjærlighet. Og
først, fremst og viktigst: Dette er utrolig vakre sanger som har fått nytt
liv og ny kraft på en utrolig vakker plate.
HØYDEPUNKT: «I'm On My Way» og «Now We Take This Feeble Body»
