Endret: 26.09.2006 kl. 10:07
Solveig Slettahjell har håvet inn seksere på terningen med alle sine tre
tidligere utgivelser sammen med Slow Motion Quintet. Likevel viser hun her
at det bor enda mer i henne enn vi hittil har hørt.
Etter at
hun og hennes glimrende musikere flere ganger har gjort suksess med å lage
helt egne og svært langsomme versjoner av jazzens standardlåter, har de
begynt å skrive flere og flere egne låter. Det var svært vellykket på
forgjengeren «Pixiedust», og her fungerer det helt strålende.
Lydbildet er omtrent det samme som før. Det er langsomt, åpent
og gjennomsiktig, men det er samtidig svært intenst. Med sin sjeldent varme
og myke stemme synger Solveig Slettahjell som om hun satt ved siden av deg i
sofaen. Sjelden hører man musikk med et slikt nærvær som her.
Instrumenteringen er glimrende. Sjur Miljeteigs ulike blåserinstrumenter
klinger så fint at vi assosierer med Miles Davis på sitt mest lyriske, og
Morten Quenild spiller både innsmigrende piano og krydrer musikken med
dempede effekter.
Det aller beste er at både
Miljeteig, Quenild og Slettahjell selv skriver glimrende låter som spenner
fra svært myke ballader til blues og musikk i Tom Waits-terreng. Ett og
annet ekko av Joni Mitchell hører vi også. På «Good Rain» er bandet enda
dristigere enn før, og den musikalske spennvidden er større, fra låter i
nærheten av pop og rock til jazz.
HØYDEPUNKT:
«Don't Look Back» og «Flawless».
