Endret: 03.10.2006 kl. 08:54
Dikteren Dan Andersson (1888-1920) har hatt en spesiell plass i Åge
Aleksandersens liv helt siden farfaren leste svenskens dikt til en storøyd
guttunge i Namsos. Nå har en mangeårig prosess munnet ut i plata
«Snöharpan», der Åge har tonesatt åtte av de 12 sangene.
«Snöharpan» trenger tid. Med sitt saktegående tempo og
antydende musisering er den langt unna fjorårets direktekommuniserende og
treffsikre rockalbum «To skritt frem». Det er lett å savne energien som har
omgitt Åge de siste årene i disse sangene, og mange av dem mangler melodisk
nerve og spenning.
Samtidig gjør det litt enkle,
monotone og nesten meditative preget at tekstene blir enda mer insisterende,
og selv om de første par rundene kan være en liten tålmodighetsprøve, sniker
sangene seg sakte under huden. Og Dan Anderssons tekster er virkelig noe for
seg selv. Sterke historier om død, levd liv, tro og tvil, kjærlighet, angst,
fyll og fanteri - et slags naturlig bindeledd mellom Bellman og Vreeswijk.
Og Åge nærmer seg dem med den respekten de fortjener - og
kanskje vel så det? For det er et sobert musikalsk byggverk som er reist på
Anderssons grunnmur. Håkon Gebhardts inntog som medprodusent og
strengespiller har ikke medført noen musikalsk revolusjon.
Men det skjer mye fint og spennende i bakgrunnen denne gangen. Mandolin,
banjo og flere andre strengeinstrumenter dominerer det nedtonede, detaljerte
lydbildet, som snor seg mellom og bak historiene og Åges lavmælte sang.
Produksjonen er lekker og særdeles intim; her høres det ut som om Åge sitter
på fanget ditt og synger inn i øret på deg, og det kler det nakne
utgangspunktet. Åges svenske uttale er ikke feilfri, men det skurrer ikke
irriterende mye heller.
Åge har ventet på å lage
denne plata i 20 år - nå er den ute av systemet.
Mangelen på melodier av første sortering og et litt baktungt preg gjør at
den kanskje ikke er den kultklassikeren den kunne blitt. Samtidig er den
blitt adskillig mer enn en et hvileskjær og en parentes i Åges karriere.
Den er først og fremst en fin hyllest til en stor dikter - men har også en
musikalsk fintfølelse som fascinerer. Og coveret, med Håkon Blekens
tolkninger av tittelsangen, er (som sangen selv) en nytelse.
HØYDEPUNKT: «Jag har drömt» og «Snöharpan»
