Endret: 23.01.2007 kl. 11:14
Det er langt mellom de virkelig gode rockeskivene for tida. The Bloody
Hollies er her for å endre på det. Med sitt tredje album gir New York-trioen
oss en sylskarp miks av blues, punk og garasjerock, energisk spilt og med en
smittende råskap.
Det er ikke det at musikken er spesielt
nyskapende. Hører du godt etter merker du ekkoet av band som The White
Stripes, Von Bondies og The Hives. Men det funker som fjell. Skarpe,
skrikende gitarer driver musikken fremover mens vokalist Wesley Doyle hyler
ut sine demoner i et ellers deilig skittent og rufsete lydbilde.
«Who To Trust, Who To Kill, Who To Love» åpner med en ensom orgelintro på
låten «Mona», som kjapt går over i en hard riffbasert rocker med en nærmest
manisk vokal på toppen. På låter som «Black Box Blues» og «C'Est la Vie, Ma
Chérie» senker trioen tempoet - men ikke intensiteten. Det kler bandet godt.
Bluestunge «Let's Do It» setter et støyende punktum etter 36 minutter av en
plate som har både pondus og hjerne.
HØYDEPUNKT: «Black Box Blues» og «Mona»
