Endret: 23.02.2007 kl. 09:04
Tre Små Kinesere forble et slags regionalt midtnorsk fenomen, men burde hatt
sentral posisjon i norsk popmusikk. De har en utrolig katalog enkeltlåter,
og med «365 Fri» og «Hjertemedisin» har de to album som vil bli stående
blant det aller, aller beste - oppe der med samtidige deLillos og egentlig
få andre.
Når sjefskineser Ulf solodebuterer er det sikkert
en «hjertet langt opp i halsen»-opplevelse for hovedpersonen, men ganske
skummelt for en gammel blodfan også. En håper så inderlig at plata skal nå
opp til gamle høyder, men er engstelig for at suksessformelen er blitt litt
tynnslitt og at nye fremstøt 20 år etter blir slitne kopier av gamle
genistreker.
Men «Ingen andre» er en suksess.
Risnes har selvsagt det håndverksmessige i bunn. Han rett og slett kan
komponere og arrangere poplåter, han skriver tekster skyhøyt over
gjennomsnittet og er en treffsikker og uttrykksfull popvokalist.
Det som han har strevd litt med de siste årene er å finne tilbake til den
opprinnelige friskheten, finne den umiddelbare nerven, kommunisere direkte
med lytteren - å finne energien som er helt nødvendig for å skape klassisk
popmusikk.
Allerede fra første anslag omtrent, er det tydelig at
Ulf Risnes har funnet tilbake til popkilden.
Åpningslåten «Samme
ka vi gjør» er langt fra min favoritt på plata, den har det litt enerverende
insisterende som noen nok kan irritere seg over med Risnes, men den viser at
han både vet hva han har lyst til å fortelle og at han forteller det uten
filter eller tåkelegging.
Med
uttrykksfulle barndomsbilder på coveret og flere sanger med «male bonding»
som tema markerer Ulf selv at «tilbake til gutten i meg» er et litt opprørsk
tema på plata. Men det er strengt tatt utenpå, og går egentlig mer på
tilnærming enn innhold. De to helt sentrale låtene på plata er tittellåten
og den herlig «Don't Let Me Down»-inspirerte «Hele himmelen». Begge er rene
og konkrete kjærlighetserklæringer, såre og lekne, komplekse og umiddelbare
- helt på høyde men det aller beste Risnes har skrevet, og dermed helt på
høyde med det beste i norsk pop.
Bortsett fra noen litt for
lettbeinte fyllere, er resten av plata også av så høy kvalitet at den legger
seg inn der blant kinesernes aller best plater - bortsett fra de to nevnte
klassikerne. Plata spenner fra små tredjepersons-noveller med overraskende
blodige vrier til humoreske-øvelsen «Træng pæng», alt lagt i en lett
popdrakt ikke langt unna det han gjorde med Tre Små Kinesere. Ulf Risnes er
absolutt til å kjenne igjen. Og takk for det!
Høydepunkt:
«Hele himmelen» og «Ingen andre»
Diskuter denne saken
Innsendt av aadne, 11.09.2007 15:39:26
det hær e da en tøff kar d ja
Innsendt av Walter Werkland, 26.02.2007 06:50:29
jevla brae tekster nokk en gang.Bare fortsett Du Ulf så har nå musikk æ kan hør på.
