Endret: 03.04.2007 kl. 09:03
På sitt første album viser Erlend Ropstad, sørlending bosatt i Oppdal, at
den lovende ep-en «The Magnetic Tapes» (2005) bare var en forsmak - for her
hører vi en artist i full blomst.
Ropstad
har fått opp dampen gjennom oppvarmingsjobber for blant andre Thomas
Dybdahl. Og nettopp Dybdahl er en naturlig referanse for Ropstads forsøk i
sjangeren «melankoliker med kassegitar». Men: For meg overgår Ropstads
«Bright Late Nights» Dybdahls siste plate «Science». Der sistnevnte rotet
seg litt bort i teksturer og stemninger på bekostning av gode låter, har
Ropstad laget et variert, låtsterkt, direkte og faktisk ganske artig og
lettlivet album. Han har klart å tilføre hver låt egne stemninger og
særpreg, slik at sangene ikke flyter over i hverandre i småpen
anonymitet - slik det gjerne blir det hos andrerangs utøvere i denne
sjangeren. Produsent Davide Bertolini (Kings of Convenience) har sin del av
æren for at det hele låter såpass bra. Forholdsvis spartansk, men spenstig
og varmt. Ropstads elastiske, vibratotunge stemme er et suverent instrument
han også vet å utnytte maksimalt.
Fra
nesten hviskende skisser til et par skikkelige «anthems» er «Bright Late
Nights» blitt et overflødighetshorn gode sanger. Og det mest sympatiske med
hele prosjektet er det godlynte glimtet i øyet som hele tiden er til stede.
Høydepunkt: «Rocket» og «I'll Be Your Army»
