Hennes hovedmotivasjon er å hjelpe folk som sliter til å gå over terskelen for å søke hjelp.

- Jeg er kommet til erkjennelsen av at dette er en del av meg, som jeg nå lever fint med. Dette er historien min, og jeg skammer meg ikke. Det har tatt tid å bli vant med tanken, men jeg har noe å fortelle og lyst til å gjøre det. Både for egen, men også for andres del, sier Lene Marlin til Aftenposten.

Les Marlins kronikk hos Aftenposten: «Utad virket alt perfekt. Det gjorde det enda verre»

Helt absurd

Artisten har snakket om sin psykiske kollaps i årene etter debutalbumetPlaying my game i 1999 før, blant annet i serien «Hver gang vi møtes» på TV2 i fjor, men i Aftenposten skriver artisten om det hun aldri hadde trodd hun skulle si offentlig.

Om det konstante presset og forventningene hun ikke fikset, om den endeløse tomheten etterpå, om flere selvmordsforsøk, og om forbannelsen hun følte da de ikke gikk veien.

«En dag havnet jeg på akutten og fikk høre at jeg hadde hatt veldig flaks. Jeg så på det som uflaks. Jeg ville jo dø, men der lå jeg», skriver Marlin blant annet i kronikken.

- Det er jo helt absurd, men slik var det. Bare vent til dere er ute av rommet nå, så skal jeg gjøre det igjen, liksom. Heldigvis er dette mange år tilbake i tid.

«Hold ut litt til»

Likevel er Lene Marlin nå mest opptatt av beskjeden hun vil gi folk som sliter, om det er privat, på skolen eller i jobben.

«Så hvis du som leser dette ikke har det så godt akkurat nå, ikke helt ser hvordan livet noen gang kan bli bedre; vær så snill, hold ut litt til! Tro meg, det er verdt det!», skriver Marlin.

- Første tenkte jeg at dette er noe folk ikke trenger å vite så mye om, men jeg ser at det er flere og flere som sliter og har det tøft, og mange går på den samme smellen som jeg gjorde. Kan jeg hjelpe noen ved å skrive dette, hadde det vært bra. Det er min hovedmotivasjon, sier Lene Marlin.

- Jeg ser frykten for å skille seg ut, og presset om å være perfekt, mestre alt og se sånn og sånn ut. Men det er jo ved å ikke være som alle andre, og tørre å stå for den man er, at man kan skape seg et liv man er fornøyd med. Og kanskje er det nettopp det å være annerledes som gir deg en karrière. Sånn har det i hvert fall vært for meg.

Mange tar kontakt

Artisten begynte å skrive på kronikken om sin dramatiske historie allerede for et par år siden, lenge før fjernsynsnorge fikk se henne gråte da Ole Paus fremførte hennes «Disguise» oversatt til «Masken» i «Hver gang vi møtes» i januar i fjor.

«Jeg er ikke flau over de tårene. Jeg skulle ha grått de for lenge siden», skriver hun.

I etterkant har en rekke personer tatt kontakt for å snakke om egne, lignende problemer. Lene Marlin forteller at hun har hjulpet minst 7-8 personer videre til psykolog, andre har hun pratet lenge med.

- Jeg vet at mange der ute tenker at livet ikke kan endre seg, men det kan det jo. På samme måte som at glede er flyktig, så er sorg og smerte det også, selv om det ikke virker sånn. Det tar tid, det koster og det gjør vondt, men det går over, sier Marlin.

Hun skryter av personene som i dag henvender seg til henne.

- Når folk tar kontakt med meg, har de allerede gjort unna det tøffeste og mest skumle: De har tatt steget, og snakket høyt til noen om det de sliter med. Denne terskelen er veldig høy. Jeg lot det gå for lenge før jeg sa fra, sier Marlin.

- Alle som har det tøft tror at deres historie er unik, og at folk og psykologer vil le av dem om de forteller. Sånn er det jo ikke, psykologene har faktisk hørt det meste, og ser du rundt deg ved et middagsbord eller i et klasserom, er det flere der som sliter med det samme.

Kollaps

Lene Marlins problemer ble alvorlige i etterkant av debuten Playing my gamei 1999. Albumet kom ut da hun var bare 18 år, solgte 1,8 millioner eksemplarer, og sendte artisten verden rundt for intervjuer, radio- og TV-show.

Summen av alle og alles krav ble for stor, endte i en fysisk og psykisk kollaps, og tre og halvt års taushet før Another day i 2003. Da albumet «kun» solgte 600.000, ble det skrevet om flopp i mediene.

- Mine forventninger til det albumet stemte ikke akkurat med hva andre mente, for å si det slik. Min suksess var jo punkt én at jeg var i live, punkt to at jeg faktisk klarte å lage et nytt album. Jeg ville leve livet mitt på én måte, de på en annen. Da skjønte jeg at jeg måtte gjøre noen store endringer, sier Lene Marlin, som blant annet takket nei til lansering i USA.

«Man har flere valg. Jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre meg selv lykkelig. Det innebar å ta noen valg som virket helt fjernt for folk rundt meg. Men jeg angrer ikke», skriver hun i kronikken.

Ny endring

Fem år er nå gått siden hun sist ga ut musikk, albumet Twist the truth fra 2009. Marlin forteller at hun skriver på «litt forskjellig», uten å si noe mer konkret. At hun nå har skrevet åpent om sine selvmordsforsøk, føler hun er nok en endring i livet.

- Tanken om å fortelle har bygget seg opp en stund, og nå var det riktige tidspunktet.

- Det er sterkt lesning. Føler du deg tøff som tør?

- Mest av alt er jeg glad for å ha sagt det, men igjen handler dette om de jeg ønsker å hjelpe. Ved å skrive min historie, viser jeg et «se, det gjorde ingenting». Jeg har snakket om dette, det er ikke farlig, og jeg er like hel og fin etterpå. Dessverre er det noen som mener at å fortelle om sånt er en svakhet, men det er jo en stor styrke.