Omtrent samtidig med Norsktoppens ¿varslede død, kommer to samleplater som viser institusjonens historie på godt og¿ helt forferdelig.
Endret: 11.03.2008 kl. 10:24
De over 30 har sannsynligvis et forhold til Norsktoppen, mens de fleste under sannsynligvis ikke skjønner hva styret de siste ukene er for. Nå er det ganske spesielt at et radioprogram som har spilt en viktig rolle i norsk populærmusikk og som fortsatt har over 350 000 lyttere besluttes nedlagt. NRK TVs gode magasin for ny, urban rock, Lydverket, hadde til sammenligning 105 000 seere sist uke. Ingen fra Fremskrittspartiet ville reagert om noen foreslo å legge ned det.
Så hva er det med Norsktoppen? Før radiomonopolet falt på 80-tallet, og før programmet i 1986 åpnet for framføringer på engelsk, var det en av NRKs ytterst få arenaer for ny norsk populærmusikk. Norsktoppens gullalder, 1973 - 1986 faller paradoksalt nok sammen med tida da norsk populærmusikk var på sitt aller dårligste.
Et studium i norsk popmusikks mørkeste epoke, er den nye samleplata «Treff – Hits fra 70-tallet – De beste fra Treff-serien». Treff var en serie plater som hadde suksess på 70-tallet. Artister som Inger Lise Rypdal, Stein Ingebrigtsen, Gro Anita Schönn og Dag Spantell ga sammen to - tre ganger i året ut album med kopiversjoner av internasjonale hits.
Slagere av Abba, Smokie og Elton John ble til «norske» hits, og for å få dem på Norsktoppen ble flere av sangene oversatt til norsk, med tekster som i ettertid må høres for å tros. I dag er den en bisarr opplevelse å høre Gro Anita Schönn messe «Ra-Ra-Ras-Putin, Russlands største sexmaskin» i Boney M på norsk.
Dessverre er samleplata uten historisk framstilling av fenomenet, uten flere av de beste sangene og mange av de norske oversettelsene med størst kultpotensial mangler. Den andre cd-n er viet komplett unødvendige engelske versjoner av utenlandske hits. Treff er i dag bare morsomt på norsk. For nye lyttere må det være vanskelig å tro at dette en gang var bestselgere i Norge.
Mer oppløftende ferd gjennom Norsktoppens historie gir trippelalbumet «Norsk visesang i 50 år» som slippes denne uka, med 60 sanger fra 1958 til 2008. Fra Vidar Sandbeck via Ivar Simastuen, Lillebjørn Nilsen, Åge Aleksandersen, DeLillos og Vamp til Bjørn Eidsvåg og Odd Nordstoga tangerer plata 35 år med Norsktoppen.
Her er mange av de perlene og og beste landeplagene fra Norsktoppens gullalder. Stein Ove Bergs «Manda Morra Blues» og Inger Lise Rypdals «En spennende dag for Josefine» (på lydsporet til den nye norske grøsseren «Rovdyr»), er sammen med Vårsøg, Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen og Trygve Hoff den mest slitesterke delen av folkelig norsk 70-tallsmusikk. Selv om plata viser at Norsktoppen har vært viktig de siste årene også, har det skjedd en dreining. Etter 1990 kan en mindre andel av de store norske slagerne knyttes direkte til Norsktoppen.
Etter at nærradioene kom i 1982 og NRK-monopolet falt, ble Norsktoppen utfordret. I 1986 ble utenlandske tekster tillatt. De siste åra har Norsktoppen i voksende grad framstått som en alternativ kanal for voksen, folkelig musikk, et slags radioens parallell til Tore Strømøys «Lyden av Lørdag». Blue Moon Bands «Goodbye To Yesterday» var den mest populære sangen på lista i 2007. Den finner du ikke på Dagladets kommersielle radioliste, knapt på noen andre lister heller. Thomas Brøndbo og Ola Bremnes er nyere artister som har mye å takke programmet for.
Norsktoppen har sånn sett en funksjon i dag også, særlig i forhold til den utskjelte dansebandmusikken og såkalt viserock. Dermed har vi fått den spesielle alliansen mellom Fremskrittspartiet, voksne norske artister og visesangere i protest mot institusjonens død. Spørsmålet er hva NRK har tenkt å komme opp med i stedet for Norsktoppen, i en tid da norsk musikk på norsk er inne i en av sine svakeste perioder siden 70-tallet. En slags trøst er det likevel å høre på Treff-samlingen og konkludere med at det tross alt var verre før.
