Motorpsycho er tilbake

Står ikke verden til påske? Dette er Motorpsycho, og de smiler og ler!

OLE JACOB HOEL 951 98 722 ole.jacob.hoel@adresseavisen.no

Publisert: 18.03.2008 kl. 08:26
Endret: 18.03.2008 kl. 09:37

Gitarist Snah kikker med jevne mellomrom ned på den nye custom-bygde gitaren han skal prøve ut på øving og smiler lurt til seg selv.

Trommeslager Kenneth Kapstad gliser og nikker på de rette tidspunkt og spiser skinkesandwicher for tre. Bent Sæther fekter og spøker og prater om livelyden på et eller annet Sonny Rollins-album fra 50-tallet.

For to år siden var samme band den mutteste, og for å være ærlige, den vanskeligste gjengen nord for Dovre.

- Det var ikke for å demonstrere at vi gjorde oss så utilgjengelige, sier Bent.

- Når vi selv var så i villrede om vår egen fremtid, hva skulle vi svare journalister?

Livet etter Gebhardt

Bakgrunnen for den anspente stemningen da de ga ut «Black Hole Blank Canvas» for to år siden hadde utgangspunkt i det som skjedde året før det igjen. Det ekstremt samspilte bandet mistet sitt ene fundament: Trommeslager Håkon Gebhardt.

- At Gebhardt sluttet var på et vis en lettelse. Det lå i kortene lenge at han var på vei ut - da avgjørelsen til slutt ble tatt var i hvert fall situasjonen avklart.

- Men vi var på det nivået at det ikke var noe vits å diskutere hva vi skulle gjøre. Vitsen var å gjøre noe. Hva som helst, smiler Bent Sæther.

- Har du noen låter liggende, Snah? Så tok vi det fra det.

- Alle instrumentene ble spilt av oss to. Det blir ikke mye improvisatorisk samspill da, sier Snah lakonisk.

Bent spilte trommer på plata, så leide de inn en nederlandsk kompis som turné-trommeslager. Han var ok han, men det føltes mer som et prosjekt enn et fungerende band. Da er det annerledes nå som de har funnet Kenneth - med bakgrunn fra blant andre Dadafon og Gåte.

Godlynt mobbing

- Kenneth er den teknisk beste trommeslageren jeg noen gang har spilt med, samtidig som han er en «spillende» trommis, som Gebhardt, sier Bent - som likevel ikke bare skryter. Han er påpasselig med å holde yngstemann nede. Henvisningene kommer stadig til andre kjente nykommere, for eksempel Ron Wood som ble akseptert som fullverdig medlem i Rolling Stones for bare noen år siden, 30 år etter at han ble med i bandet.

Deep Purple og Black Sabbath er musikken de tre virkelig har felles, men nykommeren har stor sans for alle musikalske kjernepunkt i Motorpsycho-universet: Tyngden til Purple, løsheten til John Coltrane og låtene til The Who.

Ikke akkurat radiovennlig

Motorpsycho er tilbake også i den forstand at de gjør det konsekvent vanskelig for seg. Det kommer ikke akkurat noen radiosingle i forkant av utgivelsen av «Little Lucid Moments». Den består av fire kutt, hvorav tittelkuttet er aller lengst, en suite på 24 minutter koblet sammen av det som først var tre enkeltlåter.

- Vi hadde ingen konkret plan i utgangspunktet, men slik ble det denne gang. Vi spilte inn seks kutt i studio, og de fire vi bruker var de sentrale og utgjør en naturlig helhet. Mens forrige album var låtorientert, er dette spilt inn med fokus på ensemblespillet.

- En kan trygt si vi går mot strømmen, dette passer ikke akkurat inn i den formaterte P3-hverdagen. Ingen av låtene er under ti minutter, og dermed kan vi heller ikke legge ut noen av kuttene på Itunes, konstaterer Bent om plata som utgis som enkel cd og dobbelt vinylalbum - i et cover laget av Kim Hiorthøy.

Etter utgivelse av albumet blir det turné. På den står de friere enn noen sinne til å velge låter, og de gamle låtene som blir valgt kommer til å få en annen valør. Mye i Motorpsycho er det samme, men samtidig er mye nytt.

- En tredjedel av bandet er jo byttet ut. Klar det har innvirkning, slår Bent Sæther fast.

Twitter