(Foto: VEGARD EGGEN)

Foto: VEGARD EGGEN

(Foto: VEGARD EGGEN)

Foto: VEGARD EGGEN

(Foto: VEGARD EGGEN)

Foto: VEGARD EGGEN

Leses nå:

Deres siste album «Little Lucid Moments» er blitt hyllet overalt, bandet har latt seg intervjue i alle kanaler og har opptrådt med usedvanlig godt humør. Alle har fått inntrykk av at Motorpsycho 2008 er en god årgang.

Det viste seg å stemme i det øyeblikk de lot sine karakteristiske kaskader av lyd skylle gjennom den fullsatte salen på Rosendal lørdag kveld. Bak hår og skjegg var det nesten så man kunne øyne antydninger til smil både hos Bent Sæther og Hans Magnus Ryan.

Trommeslager Kenneth Kapstad klarte i hvert fall ikke å skjule at han hadde det som plommen i egget. Han er en perfekt mann for Motorpsycho. Mer enn kanskje noen annen trommeslager i Norge i dag lever han opp til Sæthers ideal om å spille så hardt og firkantet som Black Sabbath og så løst og ledig som John Coltrane – samtidig.

Han har også en perfekt bakgrunn; han har vokst opp med hard rock à la Deep Purple og Sabbath og har lært teknikk og improvisasjon på jazzlinja. Dessuten har han en ungdommelig entusiasme som Sæther og Ryan kan trenge når de nærmer seg 40.

Som vanlig var det svært høyt, og som vanlig var det umulig å høre tekstene. Bandets fine nyanser druknet også under de første låtene, i hvert fall der jeg sto. Men Motorpsycho har så ivrige fans at de fleste kan all musikken utenat fra før – til og med de fire svært lange låtene på det nye albumet har publikum inne.

De musikalske nyansene ble dessuten mer tydelige etter hvert, og under fjerde låt, den nye «Year Zero», løsnet det i mine ører for alvor. Repertoaret besto av hele det nye albumet ispedd musikk fra blant annet «It’s A Love Cult» og «Black Hole/Blank Canvas».

Trioen bygget seg opp til stadig nye, hypnotiske høyder, og både Sæthers bass og Ryans alltid oppfinnsomme gitarspill klang med en glød jeg ikke har hørt på lenge.

De avsluttet det vanlige settet med «The Alchemyst» og de velvalgte ordene «no fear, no hatred, no mercy, no compromise», en tekst som dessverre var umulig å høre på Rosendal.

Deretter fikk vi en lang avdeling med fem ekstranumre, blant annet «Sunchild», kveldens eldste låt fra 15 år gamle «Demon Box».

De spilte i to og en halv time og ga oss sterke, øredøvende opplevelser det meste av tiden. På bakveggen flimret en serie bilder som ga konserten et visuelt løft, men som likevel var nokså uklare. De verken understreket eller utdypet innholdet i musikken.





Hvis det er noe å innvende mot Motorpsycho 2008, er det at bandet av og til framstår som temmelig diffust. Låtene på «Little Lucid Moments» har innadvendte partier som står i så sterk kontrast til albumets tittel at den må være ironisk ment. En betydning av «lucid» er gjennomsiktig, lett forståelig. Det har Motorpsycho aldri vært.

Men fansen på Rosendal brydde seg ikke om det; de var mest opptatt av den nye gløden trioen har fått. Dessuten kan det være at bandets tvetydige preg i spennet mellom flere sjangre er noe av årsaken til deres sterke fascinasjonskraft.