Med over to millioner avspillinger av låta «Sway» på musikkdelingstjenesten Soundcloud, dukket Anna of the North opp som ut av intet i fjor sommer. Samtidig ble duoen en selvsagt debutant til årets Bylarm, og mystikken har florert med den voksende interessen for låta og noen få pressebilder som ikke sier så alt for mye om hva man kan forvente av en liveopptreden.
Til tross for internettsuksessen er det er ikke til å komme bort fra at lydbildet til Anna of the North ligner på mye annet om dagen. James Blake og Emilie Nicolas er bare noen som har bevist at elektronisk synthpop, med underliggende bass og en inderlig vokal kan føre til selsomme opplevelser.
Samtidig er det mange om beinet, og allerede fra sceneriggen til duoen settes opp på Sentrum Scene blir det klart at konserten mest sannsynlig kunne ha blitt løftet med et større band. I stedet har Anna Lotterud og australske Brady Daniell-Smith god plass på scenen, kun akkompagnert av en DJ-pult og et ensomt mikrofonstativ.
Anna vet i det minste å utnytte plassen. I et lavt, blålilla lys leker hun stadig skyggegjemsel med publikum når hun ikke står klistret til mikrofonen. De lette bevegelsene kler de lekne synth-elementene, og skaper en viss mystikk. Det er likevel en hårfin grense mellom mystikk og anonymitet, og Anna of the North faller tidvis igjennom.
«Sway» dukker opp allerede som låt nummer to, og setter en høy standard for resten av opptredenen som bare delvis blir innfridd. Vakker vokal har allerede blitt fremstilt av Aurora på samme scene noen timer tidligere, og med litt for mange tracks, og litt for lite som skjer, blir dødpartiene umulig å overse.
Avstanden mellom Anna og Brady fremheves av den store pulten, og scenen blir for stor å fylle for den ferske duoen. Halvtimen mangler den helt store identiteten, og til tross for at Anna of the North skaper interesse, uteblir likevel den virkelig ektefølte entusiasmen over Bylarm-debuten.