Hvilken ansamling begavelse på scenen. Ikke alltid enda bedre sammen, men tidvis mektig og praktfullt.
Endret: 03.09.2009 kl. 08:21
THOMAS DYBDAHL
med Lars Horntveth og
TrondheimSolistene
Olavshallen. Onsdag kveld
Noen gang kan for mye av det gode være vidunderlig, andre ganger fungerer mer konsentrerte uttrykk best. Alt dette og mer til hadde dobbeltkonserteni Olavshallen i går.
Første omgang var Horntveth og et knippe medmusikere sammen med TrondheimSolistene i Horntveths symfoniske verk «Kaleidoscopic». Horntveth er et fascinerende møte både som komponist, musiker og orkesterleder.
Han vibrerer av musikk og trakterer en håndfull instrumenter samtidig som han leder musikerne med en energisk, lydhør musikalitet som gjorde at første del av konserten ble noe mer enn oppvarming.
Foruten TrondheimSolistene ble multitalent Mathias Eick med Horntveth over til runden med Thomas Dybdahl og hans band. TrondheimSolistene fungerte mest som fargeleggere i bakgrunn, oger som sådan fabelaktige. Det hadde likevel vært spennende å høre dem mer som drivende kraft i møte med Dybdahl.
Konsertens første helt gedigne øyeblikk kom da Dybdahl la fra seg gitaren, lot kammerorkesteret få en framtredende rolle, og selv gikk opp i rollen som en slags soulsanger i «You». Koblingen med orkesteret fungerte overraskende best i flere av sangene fra hans siste plate.
Konkurransevinner Mari Hauge gjorde fin innsats i «Adelaide», og det var faktisk Dybdahl som så og låt mest nervøs ut i den. Lars Horntveth trakterte stort sett steelgitar, og selv om han ikke er noen Kjell Karlsen på sin lap steel, ennå, viser han forbløffende evner, særlig i de mest vindskeive tonene.
Etter litt forsiktig start tok konserten seg opp i løssluppenhet og temperatur. Med musikere og artister av en sånt kaliber er det å håpe at de blir enda flinkere til å spille på hverandres særpreg og kvaliteter. Nå ble det en morsom, interessant og fascinerende om tidvis litt ujevn kveld.
