Skrev seg ut av krisen

–Den starter positivt, før jeg går helt nede i mørket og krasjer, og så går det opp igjen. Øyvind Ryan oppsummerer sin siste plate.

Saken oppdateres.

«Perfekt harmoni» heter albumet som er ute nå. Kanskje ligger det et stenk av ironi i tittelen, eller kanskje sikter han til at det tross alt går godt til slutt. For prosessen med å lage plate har vært lang, og det har hendt mye vondt, forteller Øyvind Ryan.



Skillsmisseplate

–Det er blitt en trist plate. Og litt glad. Litt begge deler, sier han.

Akkurat hva dette vonde består i, har han ikke lyst til å utdype. Tekstene sier det best selv. Men han tror at dette neppe er den første skillsmisseplaten i norsk rock.

–Den starter veldig positivt, før jeg går helt nede i mørket og krasjer, og så går det opp igjen, oppsummerer han, og sammenfatter samtidig i korthet de siste fem årene. For så lang tid har det tatt å lage platen. I tekstene gir han oss hele historien sammenhengende. For selv om han lenge strittet i mot, ble det en konseptplate.

–Det var aldri meningen at det skulle bli det, jeg hater progrock. Men plutselig var det en sammenhengende historie der. Det er litt av grunnen til at det tok så lang tid, det skulle stemme i alle ledd.



Sang bedre enn Åge

Øyvind Ryan var særdeles aktiv i musikkmiljøet i Trondheim fra midt på 1990-tallet og utover, da med bandet Monster Blomster. På 2000-tallet dukket han opp på nytt under eget navn med nytt band: Øyvind Ryan-Gruppen. Her hadde han blant andre med seg Bent Sæther fra Motorpsychos og lydguru Lars Lien. De er også med denne gangen i tillegg til Even Granås fra Moving Oo's og New Violators.

–Når du spiller i band med denne gjengen blir det alltid veldig bra. Men samtidig er det ikke rom for å gjøre skikkelig rare ting, som å vifte med en fonduegrill. Om ti år, kanskje, sier Ryan, som gir Sæther æren for at det i hele tatt er blitt en plate.

–Men man må være litt kontrollfreak for å spille inn plate. I 2004 da jeg var langt nede var det veldig greit å ha han som kompis. Det hadde ikke blitt noen plate uten Bent, forteller Ryan.

Som gjestemusikere har han med seg Motorpsycho-gitarist Hans Magnus Ryan og vokalist Line Sofie Aleksandersen.

–Da vi var i studio var det en sang som trengte kvinnevokal. Jeg fikk tips om henne, uten at jeg visste hvem det var, og hun kom og sang helt fantastisk. Mora må være en god vokalist, for hun synger bedre enn faren, sier Ryan om dattera til Åge Aleksandersen, som trønderrockeren blant annet skrev «Lys og varme» til.

Men å ha band med en såpass aktiv gjeng byr på visse logistikkproblemer. Spesielt når man skal spille konserter. Derfor er konserten på Blæst 9. oktober nærmest et unntak. Kanskje blir det også et par konserter i desember.



–Engelsk er meningsløst

–Livespilling har aldri vært min greie. Jeg har alltid likt bedre å pusle på i stua. Dessuten er det så å si umulig å samle denne gjengen.

For Øyvind Ryan var det aldri noe alternativ å synge på engelsk eller bokmål.

–Å synge på engelsk er helt meningsløst. Det er som å synge med et filter, du får ikke sagt noe til noen. Halvparten forstår ikke hva du synger, den andre halvparten bryr seg ikke. Mens bokmål blir helt The Kids.

Og med årene har tekstene blitt langt viktigere enn hva de var i starten.

–Jeg begynte jo med dette for at jeg var opptatt av musikk, ikke lyrikk. Teksten måtte være så bra at den ikke skjemmet musikken. Denne gangen har tekst og musikk gått hånd i hånd – og jeg håper det aldri skjer igjen, sier Ryan, som allerede i oktober skal tilbake i studio for å spille inn nytt materiale.

–Jeg håper at det blir en kjempeartig plate med bare morsomme låter, avslutter Øyvind Ryan.

Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?