Den svenske artisten Joxaren definerer skweee som en attitude: Å sette seg selv i en posisjon der musikken høres så teit eller klønete ut at du risikerer å dumme deg ut, men overvinne dette ved å være veldig overbevisende.

Det norske plateselskapet Dødpop gir ut en skweee-samler med samme navn, og påkaller dermed den sjelden vellykkede øvelsen å beskrive lyden av en sjanger. Skweee har føtter i flere scener; den har gener fra både elektro, bitpop og breakbeat/dubstep, men er også tydelig inspirert av moderne r'n'b og g-funk. Lydarsenalet er strengt elektronisk, og domineres av «proto-synth»-lyd og like basale trommelyder, men der ordet «minimalt» ofte assosieres med strenge tyskere, kan du her se for deg noen spretne og lekne nordboere.

Så denne samleren. Det er så klart varierende kvalitet på låtene, og de er ulikt produsert. Jeg skal ikke påstå at jeg faktisk kan høre det, men ørene mine sier uansett at en god del av musikken på skiva er laget med hardware-synther og trommemaskiner, noe som gir lyden en deilig edge. Disse låtene framstår også på et vis som mer prototypisk skwee. Bare noen få spor på plata etterlater deg likegyldig - det er ikke bare fordi sjangeren er ny, men også fordi det norske skweeemiljøet byr på mye musikalitet og variert rytmeprogrammering.

Hvis du har et dressert elektronikaøre, er denne plata absolutt en anbefaling. Det er tross alt ikke hver dag du føler musikken utfordrer deg. Det skal også overraske meg mye om ikke en del av disse gutta (jada) kommer til å ha travle remix-timeplaner framover.

HØYDEPUNKT: «Melkeveien vs. Niño – Tirsdag», «Beatbully – Skweeed», «Sprutbass – AKV»