Magien i behold

Da Gunhild Sundli kom inn på scenen noen minutter over ni lørdag kveld, hvitkledd som en engel, var stemningen i teltet høystemt. Og da hun trillet fram de første tonene på «O grusomme skjebne», føltes det som om de nesten 6000 publikummerne til stede fikk kollektiv ståpels.

Det ble et gnistrende anslag på en to timer lang triumfferd som tok oss med gjennom alt det beste vi husker med bandet. Ikke minst var det en passende åpningslåt for en enestående kveld, hentet fra gruppas debut-ep fra 2002.

LES OGSÅ: Stemningen i taket i Dødens dal

Det har gått fire år siden Gåte sist sto på scenen sammen. Det var det ingenting som tydet på det. Publikum fikk møte et band som var på hugget, som tok oss med på en reise gjennom de fleste låtene fra «Iselilja» og «Jygri», i et nær perfekt planlagt sett. Og det som eventuelt var av nerver, bidro bare til å gi kvelden ekstra sting.

Gunhild sang så fint som vi husker det, men har i tillegg blitt enda tryggere som frontfigur siden sist, ikke minst mellom låtene. Kenneth og Gjermund er et bunnsolid komp som aldri trår feil, heller ikke når Gjermund låner mikrofonen. Sveinung stjeler rampelyset så ofte han får sjansen, enten han danser rundt på scenen som en feledjevel eller står bak keyboardet. Mens gitarakrobat Magnus er høyt og lavt og over alt med sitt eksalterte sceneshow.

Kvelden fortsatte med «Bendik og Årolilja», «Skrømt» og «Kara tu omna». En pangstart ble etterfulgt av en liten transportetappe der intensiteten dalte en smule. For det er spesielt når Gåte beveger seg i mer tradisjonelt rockterreng at gløden falmer litt. Men det tok de igjen til gagns i den andre timen av settet, som var en seiersgang med allsang og spontane jubelutbrudd fra publikum. Det er sjelden å oppleve det på rockekonsert.

Mange av de fineste stundene var faktisk da Gunhild sang helt alene. Men også da bandet eksploderte i pur rock-energi, som på «Springleik» eller «Margit Hjukse», den siste låt før ekstrarundene, var stemningen ekstatisk.

Et perfekt justert lydnivå, et godt koreografert lysshow, pyro og to storskjermer bidro til å gjøre kvelden nær optimal. Og da «Bruremarsj frå Jämtland» kom blant ekstranumrene var det ikke lenger tvil om at vi hadde vært med på en begivenhet.

«Sjåaren» ble det siste vi fikk høre, i en kveld med alle de riktige ingrediensene som var minneverdig for mange. Og kanskje blir det det siste vi hører fra denne gjengen?

For Gåte har gjort det klart at denne konserten er en enkelthendelse. Så derfor, helt til slutt, en oppfordring: Kjære Gunhild, Sveinung, Magnus, Gjermund og Kenneth – kan dere vennligst pelle dere på veien igjen. Vi vil ha mer!