Pelbo er skolerte musikere med med fuzz på tubaen.
Endret: 24.02.2010 kl. 08:44
Fredag kveld spilte bandet for ølfulle mennesker i en stappfull Bylarm-klubb på Grønland i Oslo – og moralpolitiet var heldigvis ikke å se.
– Jeg måtte konsentrere meg om å få luft ned i lungene, sier vokalist Ine Hoem (24).
– Det var svett stemning. Det er jævlig kult når det blir sånn, gliser trommeslager Trond Bersu (26).
Klubbturné
Sammen med tubaist Kristoffer Lo (26) utgjør de bandet Pelbo. Adresseavisen møter dem på Bylarms delegathotell dagen derpå. De har kaffe og snus og får hver sin djupe stol.
Litt bortenfor blåser noen i en fløyte: Musikkbransjen bedriver såkalt «speedmeeting», og det er på tide å skifte møtepartner. Pelbo har heldigvis en mann fra plateselskapet der inne.
I neste uke slipper bandet sin selvtitulerte debutplate på Rhinoprod records. Slippfesten holdes førstkommende lørdag i Klubben på Samfundet – og der kan det fort bli like svett som på Bylarm.
– Vi har spilt for et formelt jazzpublikum i Norden, men det funker bedre i en setting som i går, poengterer Hoem.
Og det er gode nyheter, all den tid våren er fullbooket med konserter på såpass 4/4-orienterte steder som Felix på Lillehammer og Kvarteret i Bergen. Det er da også i denne retningen trioens musikalske uttrykk har beveget seg siden oppstarten.
For perfeksjonert?
For Pelbo startet som et reint jazzprosjekt, de spilte fritt og de improviserte, men traff ikke tonen. Derfor begynte de heller å utfordre hverandre: Musikerne fikk flere effektpedaler, låtene fikk struktur. Og volumet?
– Vi pusha hverandre. Det ble jævla høyt, sier tubaist Kristoffer Lo.
– Jeg måtte virkelig ta tak i vokalteknikken min for å komme gjennom «tubahælvete» til Kristoffer og symbalene til Trond, skyter Hoem inn.
I dag fremstår bandet som en uvant fusjon av nettopp tuba og fuzz, av vokal i loop og energiske trommer, av varsomme partier og aggressive utblåsninger.
– Vi har ikke behov for å plassere det i en jazz- eller rocksjanger. Men jazzfolket kaller det rock, og rockfolket kaller det jazz, sier vokalisten, og fortsetter:
– Jeg har fått kommentarer på at vokalen min er for perfeksjonert, for konservatoriepreget. Men det er litt av greia med Pelbo. Jeg er ikke en rockesanger.
Tørrskodd over
For alle er de mer eller mindre etablerte jazzmusikere, som satser på parallelle karrierer i ulike konstellasjoner. Hoem gjør det for eksempel skarpt i «Ine & Peder», som skal konkurrere om tittelen «Årets unge jazzmusikere 2010» til sommeren og spille på Blæst i kveld.
Her vant også Pelbo den lokale Zoom-finalen i fjor. Det faktum at bandmedlemmene ser ut til å ha beveget seg over blomsterbrua – som jo går fra musikkonservatoriet på den ene siden og til Blæst på den andre – kan synes utradisjonelt i et Trondheim hvor de ulike musikkmiljøene alltid har blitt omtalt som segregerte.
Derfor er det ikke fritt for at enkelte reagerer – på begge sider av vannet.
– Jeg har fått spørsmål om det er noe gøy når man ikke improviserer. Men også i Pelbo spiller jeg fritt, bare innenfor en ramme, påpeker trommeslager Bersu, og legger til:
– Jazzbegrepet er så bredt nå, grensene sklir ut. Den siste plata til Motorpsycho ble anmeldt i Jazznytt. Og det er ganske sprøtt.
JONAS SKYBAKMOEN 977 23 052
jonas.skybakmoen@adresseavisen.no
