Gitarkameratene gjorde et strålende comeback i Trondheim onsdag kveld.
Endret: 18.03.2010 kl. 10:09
Etter litt anstrengt start, fant de originale Gitarkameratene både hverandre og et begeistret publikum på sin første offisielle gjenforeningskonsert.
GITARKAMERATENE
Olavshallen onsdag kveld
Det var forventningsfull stemning i Olavshallen foran den første av de to konsertene med Gitarkameratene onsdag kveld. 20 år etter sin siste plate, 16 år etter sin forrige konsert, entret de scenen tilsynelatende som om ingenting hadde hendt. Det startet litt nervøst og anstrengt. En slags medley med Sivertsens «Venner», Nilsens «Se alltid lyst på livet», Sundes «Kjekt å ha» og Eggums «På'n igjen» viste på et vis hvor skapet sto, men det visste nok de fleste fra før.
Det er en ganske annen setting rundt herrene nå, enn på deres første konserter. For drøyt 20 år siden var de standhaftige representanter for 70-tallets visebølge. Nå er flere av dem vel så mye størrelser innen norsk underholdningsliv. Etter som både karene og salen fant hverandre stadig bedre, gikk konserten fra hyggelig gjenhør til en liten begivenhet.
Det er når de fire blir mer enn summen av hverandre at Gitarkameratene framstår som en strålende idé. Det hørtes denne gang først i Halvdan Sivertsens slitte, sympatiske SV-hymne «Sommerfuggel i vinterland». Løftet av kledelig arrangement, Lillebjørn Nilsens gitarspill, varm koring og fin lysdesign låt den bedre enn jeg noen gang har hørt den med Sivertsen alene.
Etter som kameratene i tillegg til gamle favoritter dro til med overraskende perler og materiale de aldri har framført sammen før, ble showet noe mer enn nostalgi og feiring av gamle gode gubber med fine, slitte sanger. Dessuten utfyller de hverandre nesten overraskende godt. Sunde og Sivertsen er entertainerne med vitser som får salen til å hikste. Eggum byr på blødmer og sanger som har stått seg overraskende godt. Nilsen byr på flere av de beste, mest overraskende sangene og holder seg verbalt nærmere musikken enn show og revy.
Nilsens underkjente 90-tallsvise «Så nære vi var» og den første sangen han skrev, «Danse ikke gråte nå», ble fin kontrast til Øystein Sunde, som hovedsakelig presenterte seg fra sin rappkjefta bluegrasside, med en snublende, morsom versjon av «Skal det være no mer før vi stenger» som høydepunkt. Kameratslig sett nådde Eggum høyest i «Tre e en for mye» i kledelig samspill med Sunde, med Sivertsen og Nilsen som korister på veivende bergensk.
Mange savnet sikkert favoritter i den knapt to timer lange premieren. At de kunne spilt helt andre sanger og levert en like interessant, hjertelig konsert, sier sitt om hvilken katalog de sitter på. Den tydeligste linja til 80-tallsutgaven, «Fotformsko» låt kanskje mest utdatert, mens en av de nyeste sangene, Sundes «Han hadde båt» låt som en gammel klassiker. Det viser at de har klart å blåse litt nytt liv i konseptet. Selv Halvdan Sivertsens forferdelige «Vi vil leve lenge» låt ikke lenger som en trussel når kameratene stemte i. Mange vil tåle mer av dette.
Diskuter denne saken
Innsendt av Mads Wam, 02.04.2010 02:58:02
"Selv Halvdan Sivertsens forferdelige «Vi vil leve lenge» låt ikke lenger som en trussel når kameratene stemte i."
Vet ikke journalisten forskjellen på da og når?
