Gå til mobilutgaven
Tips oss 24 timer i døgnet på 07200!
  • Send SMS eller MMS med bilder til 07200, kodeord TIPS
  • Send epost til 07200@adresseavisen.no
  • Ring 07200 (telefonen er betjent hele døgnet)

Hver måned belønner vi det beste tipset med inntil 10.000 kroner. Alle tips blir vurdert. Du kan også benytte dette skjemaet:

forsiden / Kultur / Musikk

Monsteret våkner igjen

Monsteret våkner igjen

Luksusutgaven av et av tidenes beste norsk album skaper ville forventninger til konserten på Øya lørdag.

Sinnrikt og spaltet

MUSIKK: Mangus Sinnes' nye plate er som et besøk fra en gammel venn du ikke helt kjenner igjen.

Messende fortsettelse

Ikke like originale som på debuten, men Goat fenger fortsatt.

Et sted mellom U2 og Bowie finner du trønderske Manes

Et sted mellom U2, Bowie og Ulver finner du trønderske Manes.

Genuint personlig

Sletta forlenger formtoppen med solskinnspop og coverlåter blant vindskeive statements.

En prisverdig utgivelse med halvslapt innhold

På sin andre soloutgivelse fyller Radioheads Thom Yorke en prisverdig utgivelse med halvslapt innhold.

Uventet, og kanskje nødvendig løft

At Ida Jenshus bryter med forventningene gir henne et uventet og kanskje nødvendig kunstnerisk løft.

Topp solist - svakt orkester

Christian Ihle Hadland med sterk prestasjon over et haltende symfoniorkester.

Don't stop believin'

Med den amerikanske drømmen i hvitøyet, får superduoen Nico & Vinz stadig stødigere bein å stå på.

Har vært nervøs for å innfri forventninge

Emilie Nicolas' beste låter vokser frem av seg selv. På mandag slipper den bejublede artisten sitt debutalbum.

Motorpsycho:



TIMOTHY'S MONSTER



Rune Grammofon



«Timothy's Monster» ble utgitt i en periode da Motorpsycho var i et kreativt høygear av historiske proporsjoner. Den kunstneriske forløsningen kom på «Demon Box» i 1993, fikk sin massive manifestasjon i september 1994 med «Timothy's Monster» og ble forlenget inn i «Blissard» tidlig 1996.



Innimellom alt dette kom ep-er med til dels helt andre låter av tilsvarende kvalitet og så ble country-sidebandet «Tussler» født – med plateutgivelse og konserter.



Hva som er bandets aller beste album er et evig diskusjonstema. Undertegnende er blant dem som vakler mellom disse tre (og et par fra siste tiår). Til konserten på Øya-festivalen nå lørdag, ble «Timothy's Monster» stemt frem – og akkurat nå, etter å ha levd inne i denne monsterboksen en hel helg, er jeg hundre prosent enig. (Så kan jeg heller stemme på «Blissard» en annen dag¿)



Dette er en plateutgivelse av en type Motorpsycho og deres fans elsker, en boks på fire cd-er som er til å virkelig grave seg ned i.



Boksen består av fire cd-er. Det originale albumet utgjør to av dem. Den tredje er albumet slik plata var tenkt i en tidlig fase – den fjerde cd-en er en samling sjeldne enkeltlåter. Musikk spilt inn i samme periode, delvis utgitt i andre sammenhenger, delvis ikke i det hele tatt.



Det beste og viktigste her er selvfølgelig de to cd-ene som utgjør det originale albumet. Det er spilt, arrangert, produsert og programmert av et band som ikke bare er i sitt kreative zenith, men også har ens selvtillitt som matcher.



Motorpsycho åpner opp for alle muligheter på «Timothy's Monster». Plata starter med den sist innspilte låten, den vare og vakre «Feel». Så vokser monsteret seg farligere og skumlere for hver låt. Men de tar seg tid til å bygge opp stemningen. Cd 1 er et lite eventyr med de forskjelligste ingredienser. Effektiv kraftrock i «Leave It Like That», kontrollert vestkystpop i «Beautiful Sister», smygeren «On My Pillow», de etablerte klassikerne «Wearing Yr Smell» og «Now It's Time TO Skate» og den episk vakre «Giftland». Det bygger seg opp fra rent kassegitarkomp, via klassisk rockebandbesetning til elektroniske lydkollasjer med Helge «Deathprod» i førersetet.



Men selve monsteret er cd to. Fire låter, anført av fryktinngytende «The Wheel», og den nærmest fullendte lydvoldtekt «Grindstone» og den klassisk vakre konklusjonen «The Golden Core».



Den tidlige versjonen av albumet er interessant å høre på. I hvert fall en gang. Men når den ferdige versjonen knapt til knærne.



Cd fire er en liten godtepose, med både litt sjelden, veldige sjeldne og ekstremt sjeldne rariteter. Noen coverversjoner, med Kiss' «Shock Me» med Dag Ingebrigtsen på vokal som den allment mest interessante, noen litt mindre spennende heavylåter – men så et knippe nyutgitte låter av overraskende høy standard. Med countryleken «Sonnyboy Gaybar» som en artig sistelåt.



Legg til et hefte med essays av blant andre Tommy Olsson, eksemplarisk detaljerte faktaopplysninger og en eventyrlig design signert Kim Hiorthøy – og du har en retroutgivelse så bra som de kan bli.



Høydepunkt: «The Wheel», «Giftland» og «The Golden Core»



Vis kommentarer

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

comments powered by Disqus