Vi tar et tilbakeblikk på Iron Maidens 15 studioalbum. Hvilket mener du er det beste?
Endret: 17.08.2010 kl. 14:06
15 x Maiden
Hvilket Iron Maiden album mener du er det aller beste?
NB! Vi har lagt inn Spotify-lenker på hver enkelt av album-titlene, så om du har lyst til å høre på skivene så er det bare å klikke på tittelen.
(1980)
En knallsterk debut og et landemerke innen metall! Dette er lyden av et punkband med progrock-ambisjoner; her kan man høre hvordan begge stilartene var med og formet den nye bølgen av britisk heavy metal. Hele platen er et deilig sammensurium av energi og ideer, med maskoten Eddie på coveret og vokalist Paul Di'Anno som dedikert frontsoldat.
BESTE LÅT: «Running free»
(1981)
Ikke like mange sterke låter som på debuten, men nå begynner bandet å låte som Iron Maiden. Ikke minst på grunn av de doble gitarløpene til Dave Murray og Adrian Smith, og Steve Harris' bassløp. Bandet låter samspilt som fy, og med Di'Annos rå vokal på toppen smeller det høyt og ofte av fyrverkeriet.
BESTE LÅT: «Wrathchild»
(1982)
Et av tidenes beste heavy metalalbum, og det første med Bruce Dickinson. Her finner Iron Maiden formen som skal prege alt de gjør senere, med en vokalist som matcher bandet teknisk og framstår som et metall-ikon. Hardere og kjappere enn det meste som er gjort før, og med tekster om historie, science fiction og horror. En klassiker.
BESTE LÅT: «Hallowed be thy name»
PIECE OF MIND (1983)
Ved siden av «The Number of the Beast» så er denne den stooore 80-talls klassikeren fra Maiden. Episke låter som «Where Eagles Dare» og «To Tame a Land» rammer inn et album som ikke inneholder et eneste likegyldig spor.
BESTE LÅT: «The Trooper»
(1984)
Kun et år etter «Piece of Mind» ( det gikk fort for seg på 80-tallet) kom «Powerslave». Maiden-toget gikk for full guffe og gutta rendyrker det velsmurte Maiden-maskineriet for alt det er verdt. De to åpningslåtene ( hit-låtene?) setter seg først, men det er den 13 minutter lange «Rime of the Ancient Mariner» som gir «Powerslave» ekstra lang holdbarhetsdato. Nok en innertier.
BESTE LÅT: «Rime of the Ancient Mariner»
(1986)
Et litt anonym Maiden-skive som lider av å komme mellom to knall-sterke utgivelser. Her går det litt for mye på rutine, til tross for at albumets mindre kjente spor er de beste. En Maiden-skive for kjennere.
BESTE LÅT: «The Loneliness of the Long Distance Runner».
(1988)
Det siste store Maiden-albumet fra 80-tallet. Glem den litt flaue MTV-hit-låten «Can I Play With Madness» og resten av sporene som utgjør side en på skiva ( ja, denne må du selvsagt høre på vinyl). Det er de fire siste låtene som utgjør albumet. Her fyrer kreativiteten på alle sylindre og produksjonen er glassklar.
BESTE LÅT: «The Prophecy»
(1990)
Whoops! Adrian Smith er ute og det høres. Her blir Maiden usikre på hva og hvem de vil være. Et hit-vennlig stadionband eller progressiv metal? Albumet består av allsang-vennlige låter der ingen egentlig når opp til vanlig Maiden-standard. Ikke den skiva du starter med om du er blodfersk Maiden-fan, for å si det slik.
BESTE LÅT: «Mother Russia»
(1992)
Her begynte Bruce Dickinson å få nok. Og det høres også. Litt eksperimentering med sjangere, noen allsang-forsøk og et par tilbakeblikk på «klassisk Maiden» klarer ikke å redde et album hvis høydepunkt er speed-metal -låten «Be Quick or be Dead».
BESTE LÅT: «Be Quick or Be Dead».
(1995)
Og derrrrr var Bruce Dickinson borte. I stedet ble fansen avspist med den tidligere Wolfsbane-vokalisten Blaze Bayley som får Maiden til å høres ut som hvilket som helst annet B-metal band. Her finner du ikke en eneste minneverdig låt. Og det hjelper heller ikke med en sanger som høres like mistilpasset ut som Ozzy Osbourne ville ha gjort i Jonas Brothers. Men det skulle bli enda verre....
BESTE LÅT: «The Edge of Darkness» i den grad det går an å snakke om høydepunkter fra dette albumet.
(1998)
Grøss og gru. Mer guttural grynting fra Blaze Bayley på et album som mer enn alt annet domineres av keyboards og synthesizere. Sannsynligvis ment som et prog-rock album, men sluttresultatet er Maidens lengste tur i skammkroken så langt.
BESTE LÅT: «The Clansman»
(2000)
Snakk om comeback! Dickinson og Smith er tilbake og hele bandet bidrar på låtskriversiden. Maiden peker nese til alle som mente at bandet hadde utspilt sin rolle i metal-universet. Fra 0 til 100 på den tiden det tar å spille åpningsriffet til «The Wicker Man». Maiden var sultne igjen og fansen lot seg mer enn gjerne spise med hud og hår.
BESTE LÅT: «The Wicker Man»
(2003)
Tar opp tråden fra klassiske album som «Number of the beast» og «Seventh son of the seventh son». Balladene er tonet ned til fordel for mer umiddelbart opptempo-materiale med en energi bandet ikke har hatt på lenge.
BESTE LÅT: «No More Lies»
(2006)
Mer progressiv enn forgjengeren, men fortsatt potent og fleskete så det holder. Med en gjennomsnittlig låtlengde på sju minutter sier det seg selv at låtene er av det episke og grandiose slaget, krydret med karakteristisk riffing og tostemte gitarer.
BESTE LÅT: «These Colours don`t run»
