Lalehs «Sjung» er årets store albumsuksess i Norge, som i Sverige, og normalt sett burde det vært fullt i Borggården da hun startet konserten i halv elleve-tiden onsdag kveld. Var det dobbelt-konserten med Bob Hund som skremte, eller hadde folk lest værmeldingen?

Uansett, Laleh er en kvinne det er verdt å stifte bekjentskap med, også live. Etter de to første låtene, vidunderlige «Vårens första dag» og funky «Elephant», tenkte jeg at dette kom til å bli en fulltreffer av en konsert. Bandet var tett, Laleh var overbevisende i sin blanding av ynde og autoritet - og jeg visste at hun etter en albumhistorie på syv år hadde mange flere gode låter å by på.

Men så begynte det å skjære seg, coverlåter av E-type, tynn synthpop og litt vel ambisiøs symfonisk oppbygde låter avdekket like mye svakhetene som styrken ved Laleh: Hun har mye å by på, men det spriker. Hun synger på svensk, engelsk og persisk, hun bringer inn impulser fra iransk, svensk og angloamerikansk kultur - og blandingen er flott når hun er på sitt beste. Men hun er ikke alltid på sitt beste.

Tross sin stjernestatus er hun en ung konsertartist som fortsatt har en vei å gå.

Men den veien lar vi henne gå, og vi følger gjerne med på ferden så lenge hun er så fascinerende eksentrisk som hun fremsto i går kveld. Før fremførelsen av «Snø» snurret hun knisende rundt på scenen og snakket usammenhengende. Kan du forestille deg Sissel Kyrkjebø på syre?

Men så visste hun nok også at hun hadde dratt ting tilstrekkelig langt ut, takket folk for at de holdt ut i pøsregnet og startet sin store og meningsfylte hitlåt «Some Die Young». Det var gripende, og veldig flott - og etter det holdt hun stort sett koken konserten ut med fengende poplåter.

Vi tilgir at det var mange av våre favoritter hun ikke spilte, og at hennes seks manns orkester til tider låt vel syntetisk. Det stråler av Laleh når hun er på sitt beste.