Et godt knippe særdeles ivrige fans stilte seg i kø klokken 8 på lørdagsmorgenen for å sikre seg de beste plassene foran scenen. Når supportbandet Triosphere gikk på scenen var det godt med folk inne i Borggården, som fikk med seg at det lages melodiøs metal av høy kvalitet også i Trondheim. Trass litt redusert konsertaktivitet så langt i 2012, har Triosphere såpass rutine og spilleglede at de lett håndterer store scener. Sammen med duskregnet dannet de en flott opptakt til hovedattraksjonen Nightwish, som entret scenen med bulder, brak og pyro.
Den velfylte Borggården dannet en nydelig ramme rundt finnenes symfoniske metal og teatralske visuelle stil. At lyden blir slengt litt veggimellom av steinstrukturene, veies opp av at Nidarosdomen kneiser over pyroeffekten i kveldsmørket. Nightwish har et variert låtmateriale som gjør at det aldri blir kjedelig. Fra nedstrippede balladepartier til storslåtte, symfoniske partier, mørke tivolimareritt, folkinspirerte melodilinjer og dundrende rytmer. Spesielt partiene der kjappe melodilinjer flyter over tunge bassrytmer fungerte godt på scenen.
Blant svorne Nightwish-fans er det en evig diskusjon mellom de som foretrekker operastilen til bandets første vokalist, Tarja Turunen, og de som foretrekker Anette Olzon. Den diskusjonen skal jeg la dem ha for seg selv. Jeg nøyer meg med å konstatere at Anette Olzon er en fabelaktig vokalist med stor variasjon i stemmen som passer utmerket til musikken, og som har utmerket kontakt med publikum. Hun smiler, ler og flørter med publikum, og skal ha mye av æren for at det helproffe showet aldri blir stivt eller kunstig opp i alle de nøye timede effektene.
De hadde med seg gjest Troy Donockley på fløyte og en slags irsk sekkepipe, tror jeg, i hvert fall et instrument jeg aldri har sett på metalkonsert. Det funket som bare det, både da instrumentet hans fikk være det bærende elementet i en instrumentallåt, og da de hyllet Gary Moore ved å covre Over «The Hills And Far Away». Blir du ikke i godt humør av det, kan du bare ha det så godt.
Det ble en vakker regnværskveld med et band og en arena som passer hverandre som hånd hanske. Selv om enkelte åpenbart skulle ønske at konserten varte lenger enn en time og et kvarter.
